Kommunen skal forebygge, avdekke, avverge, behandle og følge opp selvskading og selvmordsforsøk. Dette inngår som en del av kommunens sørge-for-ansvar for egne innbyggere, se helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, jf. § 3-2 (lovdata.no). Ansvaret påhviler alle relevante tjenester innenfor kommunal helse- og omsorgstjeneste. Tjenestene skal ytes i samsvar med rettighetene etter pasient- og brukerrettighetsloven (lovdata.no).
Samhandlingsreformen legger opp til at kommunene skal ta et stadig større ansvar for behandling og oppfølging av pasienter innen psykisk helse og rus.
Dersom den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan yte tilstrekkelig og forsvarlig helsehjelp til en pasient, skal pasienten ikke henvises til spesialisthelsetjenesten.
En del av dem som skader seg selv eller som er i selvmordsrisiko, har problematikk som kan behandles i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, mens andre kan trenge behandling fra spesialisthelsetjenesten. Grensen mellom kommunal behandling og spesialisert behandling er ikke alltid skarp og entydig. Behandlingen må alltid være forsvarlig, og avklaringer av ansvar og oppgaver må ta hensyn til dette kravet.
Det kan være betydelige variasjoner i kompetanse og kapasitet mellom kommuner, og nærmere arbeids- og ansvarsdeling bør avklares lokalt.
I samsvar med forløpene skissert i «Sammen om mestring», veileder i lokalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne, bør kommunene ta et hovedansvar for de som anses å ha milde og kortvarige problemer. Det kan for eksempel være personer med nyoppstått angst eller depresjon av mild eller moderat art, men også personer med selvskading uten samtidige personlighetsforstyrrelser (6). Se mer om beskrivelsen av de tre hovedforløpene
- milde og kortvarige problemer
- kortvarige alvorlige problemer/lidelser og langvarige mildere problemer/lidelser
- alvorlige og langvarige problemer/lidelser
i veilederen «Sammen om mestring», der mulige mål, tiltak og ansvarsplassering og samarbeidsrelasjoner skisseres.
Effektive tiltak rettet mot rusmiddelbruk, depresjon, vold og overgrep, sosial isolasjon, samt tiltak for å bedre kunnskapen om psykisk helse generelt, vil kunne virke selvmordsforebyggende (11). Selvmord er vanligere ved langvarige og tilbakevendende problemer. God behandling av grunnlidelsen innen psykisk helse er viktig for å forebygge selvskading og selvmordsforsøk.
For å identifisere selvmordsrisiko på et tidlig tidspunkt, er det viktig at tjenestene er i stand til å kjenne igjen, behandle, og eventuelt henvise brukeren til spesialisthelsetjenesten, i tråd med nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (5).
De vanskeligste sakene må løses med god tilrettelegging utfra den enkeltes behov og tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Spesialisthelsetjenesten har en veiledningsplikt overfor kommunale tjenester (jf. lov om spesialisthelsetjenesten § 6-3 (lovdata.no)) og er en naturlig drøftings- og samarbeidspartpartner, for eksempel kan ambulant akutt-team ved distriktspsykiatrisk senter (DPS) kontaktes.
Tjenester og aktører
Ansatte ved ulike tjenestetilbud vil kunne møte personer som har skadet seg selv, som har selvmordstanker, som har forsøkt å ta livet sitt eller som nylig har mistet noen i selvmord. Dette kan være:
- fastlege
- legevakt
- psykisk helse- og rustjeneste, inkludert psykolog
- helsestasjons- og skolehelsetjeneste (inkludert helsestasjon for ungdom)
- hjemmebaserte tjenester/omsorgstjenestene
- psykososialt kriseteam
- Rask psykisk helsehjelp
- ACT- og FACT-team
- andre team og oppfølgingsmodeller
Behandling og oppfølging i den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan skje fra ulike tjenester avhengig av lokal organisering.
Bruker er viktigste aktør
Tjenestene skal utformes med utgangspunkt i brukerens behov, og i respekt og forståelse for brukerens situasjon. Brukeren må sikres nødvendig informasjon og reell mulighet for innflytelse i alle deler av forløpet (6 - kap. 1).
Ved å etablere rutiner for systematisk tilbakemelding fra brukere ved å benytte verktøy som FIT (Feedback – informerte tjenester) (napha.no), kan det legges til rette for en praksis som bistår hjelperne i å holde fokus på relasjonen og samarbeidet med brukerne. Det gir også brukerne en mulighet til å si fra hvis det er ting som ikke fungerer godt nok. Verktøyene integreres i samtalen, og bidrar til å avklare og tydeliggjøre hva en skal samarbeide om i behandlingen.
Kommunen må tilpasse tjenester til lokal kultur og behov, og tilrettelegge for å ivareta minoriteter
Kommunen må sørge for likeverdige helse- og omsorgstjenester for alle pasient- og brukergrupper. Likeverdige tjenester innebærer ikke at alle skal motta like tjenester, men at alle skal motta tilpassede tjenester av likeverdig kvalitet og tilgjengelighet.
Kommunen skal også tilpasse tjenester til lokal kultur og behov. Se også ILO- konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (12). Det må også legges til rette for å sikre ivaretakelse av minoriteter.