For barnefamilier med vedvarende lavinntekt har det over flere år vært ulike initiativ for å redusere de belastningene dette kan innebære for familien og barna. Mange typiske husholdningsutgifter er i stor grad bestemt av markedsmekanismer, og utenfor lokale myndigheters påvirkningsmuligheter. Men, for en vanlig familie utgjør kommunalt fastsatte utgifter for eksempel til barnehage, SFO og kommunale fritidsaktiviteter en vesentlig del av utgiftene (basert på SIFOs referansebudsjett).
Kommunen kan tilby gradert betaling for kommunale tjenester
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Fra 2015 har det vært en nasjonal ordning for reduksjon i foreldrebetalingen (lovdata.no) for en barnehageplass og gratis kjernetid til 2-, 3,- 4- og 5-åringer. Den nasjonale prisreguleringen av foreldrebetalingen er en minimumsordning, og kommunene står fritt til å tilby familier en lavere foreldrebetaling enn 6 prosent av inntekten, og/eller sette maksimalprisen lavere. Det er kommunen som barnehagemyndighet som har ansvar for disse ordningene. Kommunene bør informere foreldre om mulighet for å få reduksjon og gratis kjernetid dersom man har lav inntekt, og om hvordan man kan søke for å få rett på reduksjon.
En kartlegging fra Utdanningsdirektoratet fra 2018 viser at alle kommuner følger det nasjonale minstekravet til redusert foreldrebetaling. I tillegg har en del kommuner mer generøse ordninger for husholdninger med lav inntekt.
For skolefritidsordningen (SFO) er det fra høsten 2020 innført en nasjonal makspris (udir.no), men også her står kommunen fritt til å fastsette mer gunstige ordninger.
Tilsvarende former for inntektsgraderte «egenandeler» kan man tenke seg for ulike former for kommunale fritidsaktiviteter (kulturskole med mer). I prinsippet kan dette også omfatte aktiviteter i frivillig regi (for eksempel innenfor idretten), her vil det være viktig å etterstrebe et ikke-stigmatiserende inntekts-prøvingssystem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er i ferd med å utrede og prøve ut en fritidskortordning der målet er at alle barn og unge i alderen 6-18 år får delta i faste, organiserte aktiviteter
Mange kommuner har også tilrettelagt for gratis utlån av utstyr til fritidsaktiviteter. Utstyrssentraler (bufdir.no) er universelle tilbud til barn og unge som trenger utstyr til å drive med sosiale aktiviteter. Mange kommuner tilbyr en slik ordning. Både enkeltpersoner, skoler, barnehager og frivillige organisasjoner kan låne gratis utstyr for å drive med sosiale aktiviteter.
Økonomisk sosialhjelp er en midlertidig stønad som ytes fra kommunene etter søknad og dersom man ikke har andre muligheter til å forsørge deg selv. Det finnes statlige veiledende satser og retningslinjer (regjeringen.no) for å beregne økonomisk stønad, men kommunene har selv mulighet til å ha egne veiledende satser.
Det er en sterk sammenheng mellom inntektsnivå og hvilken helse man har. Husstander med vedvarende lavinntekt og en vanskelig økonomisk situasjon har ofte også andre levekårsutfordringer, og dårligere fysisk og psykisk helse og livskvalitet enn husholdninger med høyere inntekt. Dette kan også få negative konsekvenser for barn som vokser opp i slike familier, og de har økt risiko for å oppleve utenforskap og mobbing.
Det har vært en endring over tid i sammensetningen av lavinntektsgruppen. Mens eldre (særlig minstepensjonister) tidligere utgjorde en vesentlig del av denne gruppen, er barn og unge voksne nå i flertall. Mesteparten av økningen i barnefattigdom har funnet sted i innvandrerbefolkningen. Sosialhjelp, langtidssykdom og enslig forsørgeransvar er vesentlige risikofaktorer for å havne i lavinntektsgruppen.
Samtidig er det slik at helseforskjeller finnes gjennom hele inntektshierarkiet, og sammenhengen mellom økonomi og helse er ikke et terskelfenomen som kun løses ved å løfte enkeltgrupper ut av vedvarende lavinntekt (fattigdom). Derfor er også universelle velferdsordninger på nasjonalt nivå viktig og Norge har et stort offentlige tjenestetilbud som virker utjevnende. Samtidig er helseforskjellen størst og tydeligst blant de gruppene som er (relativt) fattige – gruppene nederst i inntektshierarkiet.
Les mer her: Rike lever mykje lenger enn fattige (fhi.no)
Siste faglige endring: 03. desember 2020 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2017). Kommunen kan tilby gradert betaling for kommunale tjenester [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 03. desember 2020, lest 24. desember 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/lokale-folkehelsetiltak-veiviser-for-kommunen/okonomi-lokalt-folkehelsearbeid/kommunen-kan-tilby-gradert-betaling-for-kommunale-tjenester
Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no