Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Det er kommunene som i all hovedsak har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av norsk boligpolitikk. Kommunene har ansvaret for å bidra til framskaffelse av boliger til husstander med svak økonomisk evne, samt tilstrekkelig forsyning av byggeklare arealer.
Kommunen bør også legge til rette for at boligtilbudet er variert og tilpasset innbyggerne behov. Dette gjelder størrelse og tilgjengelighet (boliger som tilfredsstiller krav til universell utforming), og at de er helsemessige forsvarlige.
Gjennom oversiktsarbeidet i henhold til folkehelseloven kan kommunen avdekke hvilke boligpolitiske utfordringer som eksisterer – og dermed iverksette tiltak for å sikre alle innbyggere et tilfredsstillende botilbud. I oversiktarbeidet kan den boligsosiale monitoren være et nyttig verktøy (husbanken.no). Monitoren gir en oversikt over den boligsosiale situasjonen i Norge og i alle norske kommuner. Den skal gi informasjon om helheten i de boligsosiale utfordringene i en kommune, og danne grunnlag for analyser og tiltak.
En kunnskapsoversikt laget av Fafo på oppdrag av Helsedirektoratet (2011) peker på flere forhold ved boligen og bomiljøet som påvirker helsen, slik som dårlig inneklima, trangboddhet og ytre forurensing. Dette kan igjen påvirke pris og attraktivitet/tilgjengelighet, og dermed påvirke hvem som kan eller vil bo der.
Utover de rent fysiske forholdene er vanskelig å identifisere årsakssammenhenger mellom bolig og helse. Sosiale helseforskjeller kan ses i en årsakskjede hvor bolig inngår sammen med en rekke andre faktorer. Vi vet at familier i lavinntektsgruppene har mer flytting, er overrepresentert i leiemarkedet og opplever større grad av trangboddhet. Dette er forhold som innebærer en risiko for dårligere helse og livskvalitet.
Å sikre innbyggerne boliger med god standard, trygge og forutsigbare nabolag, kan bidra til å bryte marginaliseringsprosesser og hjelpe folk ut av vedvarende fattigdom. Å legge til rette for gode bomiljøer kan dermed kompensere for en ellers lav ressurssituasjon i en familie, og dermed bidra til å redusere sosiale helseforskjeller. En stabil og trygg bosituasjon er viktig for å realisere andre velferdsutfall, som utdanning, arbeidsmarkedsdeltakelse og helse.
Helsedirektoratet (2020). Kommunen bør planlegge for et variert botilbud [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 23. juni 2020, lest 22. desember 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/lokale-folkehelsetiltak-veiviser-for-kommunen/bolig-lokalt-folkehelsearbeid/kommunen-bor-planlegge-for-et-variert-botilbud