Helsetilbudet til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn bør være helhetlig

Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Et helhetlig tilbud for å forebygge overgrep mot barn bør bestå av:

en proaktiv tilnærming i form av regelmessige kampanjer for å opplyse om helsetilbudet
en nettside med relevant informasjon
en anonym lavterskeltjeneste. Det vil være en nasjonal rådgiving- og veiledningstjeneste med mulighet for anonym kontakt gjennom telefon eller chat. Oslo Universitetssykehus betjener dette tilbudet.
behandlingstilbud ved poliklinikk i alle helseregioner
oppfølging etter avsluttet behandling
forskning med mål om å forbedre tilbudet og produsere ny kunnskap

Organisering - Det finnes hjelp.png — Illustrasjon over tjenestetilbudet til «Det finnes hjelp».

Primærmålgruppen for lavterskeltjenesten og for behandling i poliklinikk, er personer fra 18 år som har seksuell interesse for barn og/eller står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. De har en selvidentifisert risiko, er hjelpesøkende og ønsker å unngå å handle på sin seksuelle tiltrekning.

Målgruppen trenger en enkel inngang til råd, veiledning og behandling. Av den grunn er det lagt til rette for at personer kan ta direkte kontakt enten ved anonym chat, telefon eller poliklinikk, for å få time til behandling.

Lavterskeltjenesten bør være innrettet slik at den kan ha kort responstid, når det er behov for det, fra bruker kontakter tjenesten til vedkommende er i behandling. «Seksuelle overgrep risiko triage» (SORT) (Watt et al. 2020) kan benyttes for sortering og prioritering av hvor raskt vedkommende skal få time til første samtale i poliklinikk eller strakstiltak.

Behandlingstilnærmingen «Det finnes hjelp», er utviklet for norske forhold. Det har tatt utgangspunkt i «Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future» fra New Zealand. Dette er utarbeidet av Sarah Christofferson, Ph.D., Gwenda Willis, Ph.D., Jacinta Cording, Pd.D., og Waikaremoana Waitoka, Ph.D. Se sammendrag av deres behandlingstilnærming.

Det er fire kjerneråd i «Det finnes hjelp» som alle pasientene skal gjennom. Rådene er tydelig markert:

Kjerneråd: Pasientene bør tilbys strukturert utredning
Kjerneråd: Behandler skal utarbeide en behandlingsplan med klare intervensjonsmål i samarbeid med pasienten
Kjerneråd: Pasienten bør få hjelp til å utvikle en livsplan basert på egne styrker og verdier
Kjerneråd: Pasientens endringer bør bli evaluert etter at behandlingen er gjennomført

«Det finnes hjelp» understøttes av en rekke teoretiske og evidensbaserte tilnærminger:

Kognitiv atferdsterapi og teori
Risk-Needs-Responsitivity (RNR)
Styrkebaserte tilnærminger/Good Lives Model (GLM)
Selvreguleringsmodeller om seksuelt misbruk av barn
Traumeinformerte omsorgsprinsipper

Kunnskapen om kjente risikofaktorers gyldighet i målgruppen er mangelfull, jamfør RNR-prinsippene. Det gjelder uansett hvilket risikovurderingsinstrument man bruker. De er alle utviklet med utgangspunkt i personer som har begått seksuallovbrudd, uavhengig av hvilken motivasjon som lå bak det (seksuell interesse eller annet). Bruken av risikoutredning for denne målgruppen er utprøvende, og er orientert mot å supplere annen informasjon om aktuelle behandlingsmål.

De faglige rådene retter seg primært mot psykologer og leger som skal gi et tilbud i lavterskeltjenesten og behandlingstilbudet «Det finnes hjelp» til pasientgruppen.

Tjenestetilbudet «Det finnes hjelp» er en sekundærforebyggende intervensjon.

Bilde av en figur som viser tre faser av forebyggende intervensjoner: primær, sekundær og tertiær. — Figur: Faser av forebyggende intervensjoner.

Gode rutiner for samarbeid mellom lavterskeltjenesten og klinikkene i de ulike helseregionene må etableres, evalueres og vedlikeholdes.

Personer skal kunne ta direkte kontakt med lavterskeltjeneste eller poliklinikk uten henvisning. Kontakten til lavterskeltjenesten skal kunne skje anonymt via telefon eller chat.

Dersom de ønsker time for behandling må de oppgi personalia, og forblir dermed ikke lenger anonyme.

Personer under 18 år, som ønsker behandling, vil settes i kontakt med behandlingstilbud for barn og unge med problematisk seksuell atferd/skadelig seksuell atferd i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Poliklinikken får refundert utgifter til behandling, selv ved direkte kontakt.

Grunnen til helhetlig innretning er målet om å senke terskelen inn til behandling (Cantor & McPhail 2016). Siden det ikke er behov for henvisning, antas dette å bidra til personer lettere kan søke hjelp.

Som konseptutredningen om Lavterskeltjenesten beskriver, er det dokumentert betydelige barrierer mot å søke og motta psykologiske tjenester, inkludert bekymringer om konfidensialitet, frykt for sosiale og strafferettslige konsekvenser og personlig skam.

Internasjonale studier viser at hovedvekten av eksisterende behandlingstilbud til personer med seksuell interesse for barn, retter seg mot personer som allerede har utført overgrep. Flere har forsøkt å snakke med noen om sine seksuelle interesser før de ble arrestert (Levenson et al. 2017, Levenson et al. 2019, Piché et al. 2016).

I tillegg har personene utfordringer med å finne behandlere som har kompetanse om personer som har seksuelle interesser for barn, seksuelle overgrep eller de som står i fare for å begå seksuelle overgrep.

Et helhetlig behandlingstilbud gjelder for personer fra 18 år. I utviklingen av behandlingstilbudet vil det også være mulighet for å vurdere å ta i mot henvendelser fra personer som har fylt 16 år.

Watt, Hart, Hoff, Sjøly, Rypdal (2020). Seksuelle overgrep risiko triage.

Christofferson, S., Willis, G., Cording, J., Waitoka, W. (2020). Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future. A Sexual Abuse Prevention Project.

Cantor, J. & McPhail, I (2016). Non-Offending pedophiles. Current Sexual Health Reports, 8, 121–128.

Levenson, Willis og Prescott, (2017) Trauma-Informed Care: Transforming Treatment for People Who Sexually Abuse. Brandon, VT: Safer Society Press.

Levenson, J. S., Grady, M. D. (2019) Preventing sexual abuse: perspective of minor attracted person about seeking help. https://doi.org/10.1177%2F1079063218797713.

Piché, L., Mathesius, J., Lussier, P., & Schweighofer, A. (2016). Preventative services for sexual offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment. https://doi.org/10.1177%2F1079063216630749.

Siste faglige endring: 16. desember 2020 Se tidligere versjoner

Helsedirektoratet (2020). Helsetilbudet til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn bør være helhetlig [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 16. desember 2020, lest 23. november 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/helsetilbud-til-personer-som-star-i-fare-for-a-bega-seksuelle-overgrep-mot-barn-det-finnes-hjelp/helhetlig-behandlingstilbud/helsetilbudet-til-personer-som-st%C3%A5r-i-fare-for-%C3%A5-beg%C3%A5-seksuelle-overgrep-mot-barn-b%C3%B8r-v%C3%A6re-enhetlig

Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no

Helsetilbudet til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn bør være helhetlig

Praktisk informasjon

Begrunnelse

Referanser