Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Fettredusert kost er aktuelt for personer med ulike sykdomstilstander i tarmen, bukspyttkjertelen eller gallegangene. Disse tilstandene kan gi problemer med å fordøye eller absorbere fett, og dette kan gi symptomer som diaré.
En fettdiaré fører ikke bare til tap av fett, men også tap av fettløselige vitaminer, vann og elektrolytter. Det gir også økt risiko for under-, feilernæring og nyrestein, derfor er riktig kosthold viktig for å redusere tapet.
Normalt er dagsinntaket av fett på rundt 100 gram. En fettredusert kost bør ikke inneholde over 40 gram fett totalt, uavhengig av energinivå, og vil derfor være en vesentlig reduksjon i fettinntak for de fleste. Fettinntaket bør fordeles mest mulig jevnt ut over dagen.
Kosten bør baseres på magre produkter. Kostholdet bør inneholde rikelig med grønnsaker, frukt, poteter, kornprodukter, pasta og ris. Urter, krydder, løk og hvitløk bør brukes som smaksforsterker i stedet for fett.
Forslag til passende matretter og tilberedningsmetoder:
ovnsbaking
koking/damping
bruk av leirgryte med lokk
oppvarming av mat i stekeovn eller mikro
steking i panne med slippbelegg
sauser og supper laget på mager sjy eller jevning
Utfordringen ved fettredusert kost er å opprettholde kostens energiinnhold uten at det blir for stort volum på maten. Essensielle umettede fettsyrer bør inkluderes i små mengder i kostholdet siden kroppen ikke kan lage disse selv. Gode kilder er myk margarin, oliven- og rapsolje. Omega-3 tilskudd anbefales og det kan være lurt å dele mengden i to for å sikre at alt absorberes. Pasientens status av fettløselige vitaminer A, D, K, E og mineralene kalsium, magnesium og sink bør følges.
Dersom en pasient skal stå på fettredusert kost over tid bør pasienten få veiledning av lege/klinisk ernæringsfysiolog.