NB! Bruk nettleseren Chrome for raskere nedlasting av tabeller og grafer.

Spesialisthelsetjenester krever tilgang til spesialisert kompetanse og ressurser. Spesialisthelsetjenesten består av somatisk pasientbehandling, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Spesialisthelsetjenesten skal samarbeide med kommunene om et godt tilbud gjennom diagnostisering, behandling, oppfølging og rehabilitering, samt ambulanser og syketransport.

Her er noen nøkkeltall knyttet til spesialisthelsetjenesten.

Akuttmedisinske tjenester

Tiden det tar fra en alvorlig hendelse inntreffer til en pasient har fått nødvendig helsehjelp er ofte avgjørende for å unngå unødvendig død, tap av leveår og funksjonsnivå eller lidelse. For flere akutte tilstander som hjertestans, hjerneslag og alvorlige traumer, er rask responstid med på å redde liv og bedre pasientens sjanser til å bevare funksjonsnivå. Et eksempel er plutselig uventet hjertestans utenfor sykehus, hvor sannsynligheten for overlevelse reduseres med 10 prosent per minutts forsinkelse til hjerte- og lungeredning igangsettes.

Hjerte- og lungeredning startet av tilstedeværende

Når hjertet stanser er minuttene avgjørende for pasientens sjanse for å overleve. Befolkningen er en viktig aktør i akuttkjeden. Tidlig hjerte-og lungeredning (HLR) fra pårørende og publikum er et enkelttiltak som har stor betydning for overlevelse av plutselig uventet hjertestans utenfor sykehus.

I 2015 fikk 2 215 personer hjertestans. Av disse fikk 8 av 10 hjerte- og lungeredning av tilstedeværende før ambulanse kom.

Andelen hendelser hvor hjerte- og lungeredning startes før ambulanse kommer varierer mellom regionene. I Helse Midt-Norge var andel på 82,8, mens den Helse Nord var på 71,1 prosent.

Vellykket gjenopplivning etter hjertestans

Vellykket gjenopplivning er en kvalitetsindikator for prehospitale tjenester. En vellykket gjenopplivning defineres som tilfeller der pasienten får tilbake egen pulsgivende hjerterytme i minst 20 minutter, eller frem til pasienten blir overlevert fra ambulansen til en annen del av helsetjenesten.

Utfallet på denne indikatoren er avhengig av innsatsen og samspillet mellom publikum og alle aktørene i den akuttmedisinske kjeden:

  • Publikum og tilstedeværende har en avgjørende betydning for vellykket gjenopplivning gjennom tidlig erkjennelse, rask varsling til AMK (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) og tidlig start av hjerte-og lungeredning.
  • AMK-sentralene tar i mot meldinger om medisinsk nød, varsler, sender ut og koordinerer ambulanser og andre ressurser og veileder innringer frem til ambulanse eller annen profesjonell hjelp ankommer. Ved hjertestans er det rutine at AMK-sentralen gir veiledning i hjerte-og lungeredning.
  • Tidlig defibrillering ved bruk av hjertestarter øker sjansen for overlevelse. 32 prosent av pasientene med plutselig, uventet hjertestans utenfor sykehus ble vellykket gjenopplivet i 2015. Andelen vellykkede gjenopplivninger varierer mellom helseregionene. I Helse Vest ble 34 prosent av pasientene med plutselig uventet hjertestans utenfor sykehus vellykket gjenopplivet, mens andelen i Helse Sør-Øst var 31 prosent.

Responstid for ambulanse

Responstid for ambulanse måler tiden det tar fra AMK-sentralen mottar en 113-oppringning til første ambulanse er fremme på hendelsesstedet.

Det er ikke etablert nasjonale krav til responstid for ambulansetjenesten, men Stortinget vedtok følgende veiledende responstider i 2000 for akuttoppdrag (hastegrad rød):

  • I byer og tettsteder skal ambulansen være fremme på hendelsesstedet innen 12 minutter i 90 prosent av hendelsene.
  • I grisgrendte strøk skal ambulansen være fremme på hendelsesstedet innen 25 minutter i 90 prosent av hendelsene.

I grisgrendte strøk var ambulansen fremme på hendelsesstedet innen 25 minutter i 81 prosent av hendelsene 1. tertial i 2016. Det er en nedgang fra 82 prosent i 1. tertial 2015. I 90 prosent av hendelsene var det en ambulanse på hendelsesstedet før det hadde gått mer enn 32,1 minutter. Det er en liten økning fra samme periode i 2015 da tiden var 31,3 minutter.

I tettbygde strøk var ambulansen fremme på hendelsesstedet innen 12 minutter i 72 prosent av hendelsene første tertial 2016. Det er økning fra samme periode i 2015, da andelen var 71 prosent. I 90 prosent av hendelsene var det en ambulanse på hendelsesstedet før det hadde gått mer enn 17,5 minutter.

Ingen av fylkene har nådd målkravene for responstid innen 90 prosent av hendelsene og det er variasjon mellom fylkene. 1. tertial 2016 er måloppnåelsen høyest i Oslo med 84 prosent for hendelser i tettbygde strøk. For hendelser i grisgrendte strøk har Akershus høyest måloppnåelse med 89 prosent.

Trombolysebehandling ved hjerneslag

Hvert år innlegges om lag 10 000 personer på sykehus med akutt hjerneslag, enten i form av hjerneinfarkt eller hjerneblødning. 85-90 prosent av innleggene er hjerneinfarkt. De fleste som innlegges med hjerneslag er over 70 år. De vanligste symptomene på hjerneslag er plutselig skjevhet i ansiktet, lammelse i den ene siden av kroppen, eller vanskeligheter med å snakke. Ved hjerneinfarkt, som er forårsaket av en blodpropp i en blodåre i hjernen, kan rask og riktig behandling begrense størrelsen på skaden og dermed redusere de alvorligste konsekvensene av et hjerneinfarkt.

Trombolysebehandling

Medikamentell behandling for å løse opp blodproppen, trombolyse, er en effektiv behandling for noen av de som får en blodpropp i hjernen. Hvem som bør få trombolysebehandling vurderes i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av tid fra symptomdebut, pasientens symptomer, funksjonsnivå og ledsagende sykdommer.

Mange av pasientene som får hjerneinfarkt vil ikke være aktuelle for trombolysebehandling. Dette gjelder blant annet pasienter med lette og forbigående symptomer, pasienter som går på blodfortynnende medikamenter (antikoagulasjon), samt pasienter som nylig har vært operert eller utsatt for alvorlige traumer eller som har andre alvorlige ledsagende sykdommer.

Lang tid fra symptomdebut til ankomst på sykehuset er den viktigste grunnen til at trombolyse ikke er aktuelt. Dette er fordi behandlingen må starte innen 4,5 timer fra symptomdebut for å ha effekt. Jo tidligere behandlingen kan starte jo større er effekten. Det er et mål at flere av pasientene som er aktuelle for trombolysebehandling får det.  

De siste fem årene har det på landsbasis vært en jevn økning i andelen pasienter som får trombolysebehandling. I 2016 var andelen på 16 prosent.

Andelen som får trombolysebehandling varierer mellom helseregionene. Helse Vest er den regionen hvor høyest andel av pasientene får trombolysebehandling.


Den relativt store variasjonen i tallene mellom de regionale helseforetakene indikerer et behov for å gjennomgå rutiner og prosedyrer for bruk av trombolyse og for registreringspraksis. I tillegg vil det være en oppgave på sikt å kartlegge behandlingsresultatene ved trombolyse, da det ikke bare er spørsmål om å gi flest mulig pasienter trombolyse, men enda viktigere å gi trombolyse til de riktige pasientene.

Fedmeoperasjoner

Overvekt og fedme øker sterkt i den norske befolkningen. Mellom 15 og 20 prosent av alle voksne anslås å ha fedme, det vi si en kroppsmasseindeks på over 30. Stadig flere med sykelig overvekt lar seg operere, og antall fedmeoperasjoner er nesten fordoblet fra 2008 til 2015. I 2015 ble 1 885 personer operert for fedme ved offentlige norske sykehus. I 2008 var antallet 990.

Fedmekirurgi gir effektiv vektreduksjon, men også risiko for alvorlige komplikasjoner og bivirkninger både på kort og på lengre sikt. Gjennom operasjonen reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen påføres mangelsykdommer som følge av inngrepet.

Utvikling i antall operasjoner

Det er flest kvinner som blir operert. I 2015 var kvinneandelen 78 prosent, mot 71 prosent i 2008. Antallet operasjoner blant menn har flatet ut siden 2011.


Det er flest i aldersgruppene 31-40 år og 41-50 år som blir fedmeoperert. 36 prosent av fedmeoperasjonene i 2015 var blant personer i aldersgruppen 41-50 år. Andelen i aldersgruppen 31-40 år var 23 prosent. Fra 2011 har antallet fedmeoperasjoner flatet ut og gått ned i aldersgruppen 31-40 år. Utviklingen i aldersgruppen 41-50 år er stigende i perioden 2008-2015, med unntak for noe nedgang i 2013 og 2015.


Operasjoner hos private aktører kommer i tillegg til tallene i figurene over. I følge forskning.no utføres 50 prosent av alle fedmeoperasjoner i Norge ved private klinikker. I tillegg velger mange å la seg operere i utlandet.[6]

[6] http://forskning.no/mat-menneskekroppen-overvekt/2013/02/fedmeoperasjoner-ingen-lettvint-losning

Innleggelse på intensivavdelinger

Opprettelse, drift og bruk av de medisinske kvalitetsregistrene har som mål å bidra til bedre helsetjenester. Norsk intensivregister er et av 54 godkjente medisinske kvalitetsregistre. Intensivmedisin er spesialisert behandling og overvåkning av pasienter med akutt eller truende svikt i vitale organfunksjoner. Intensivpasientene utgjør en svært sammensatt gruppe som kjennetegnes av alvorlig sykdom/skade, høy ressursbruk og en høy dødelighet sammenlignet med de fleste andre pasientgrupper. Det registreres årlig rundt 15 000-16 000 opphold på intensivavdelinger.

Norsk intensivregister, NIR, mottar data fra intensivenhetene ved norske sykehus og inneholder opplysninger om totalt antall pasienter og opphold. For hvert intensivopphold foreligger det opplysninger om re-innleggelse, alder, kjønn, liggetid, tid med respirasjonsstøtte, alvorlighetsskåre (SAPS II), pleietyngde (NEMS/NAS), type innleggelse (planlagt kirurgisk, medisinsk, akutt kirurgisk) og status ved utskrivelse fra intensiv og sykehus (levende/død).

Pasientsammensetning

Alderssammensetningen i pasientgrunnlaget i registeret har i de siste årene vært relativt stabilt, både når det gjelder median alder og gjennomsnittlig alder. I 2015 var gjennomsnittsalderen 61,5 år og median[7]  var 67 år.

Liggetid

Totalt ble det registrert 65 529 intensivdøgn for 16 121 opphold i 2015. Liggetiden har gått litt opp fra 3,9 døgn i 2014, til 4,1 døgn i 2015. Median liggetid var i 2015 på 2,0 døgn, mot 1,9 døgn i 2014. Nesten halvparten av oppholdene har en liggetid opp til to døgn og rundt 83 prosent av oppholdene varer mindre enn en uke.

Reinnleggelse

NIR har utarbeidet en kvalitetsindikator hvor målet er at andelen reinnleggelser skal være under fire prosent. En innleggelse registreres som reinnleggelse dersom en pasient kommer tilbake til intensiv innen 72 timer etter utskrivning fra intensiv. I 2015 ble det registrert 810 reinnleggelser, som tilsvarer en andel på fem prosent.

Overlevelse

Av alle pasientene behandlet ved norske intensivavdelinger, og som er registrert i NIR, var 79 prosent i live 30 døgn etter innlegging på intensiv. Andelen har ikke endret seg merkbart de fem årene hvor det har vært gjennomført elektronisk registrering av individuelle opphold.

[7] Median er den midterste observasjonen når observasjonene er sortert i stigende rekkefølge.

Meldeordninger for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten

For å forbedre pasientsikkerheten i spesialisthelsetjenesten foreligger det ulike meldesystem for uønskede pasienthendelser. Meldinger om uønskede hendelser skal brukes for å avklare årsaker til hendelser og forebygge at tilsvarende skjer igjen. Meldingene brukes også til å bygge opp og formidle kunnskap til helsepersonell, helsetjenesten, brukere, ansvarlige myndigheter og produsenter om risikoområder og tiltak som kan iverksettes for å forbedre pasientsikkerheten.

Helsedirektoratet har ansvaret for fire meldesystemer for uønskede hendelser. De to største er: [8]

  • Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten
  • Meldeordningen for uønskede hendelser ved blodgivning og blodtransfusjon (hemovigilanssystemet)

[8] I tillegg finnes meldeordningen for uønskede hendelser med medisinsk utstyr og meldeordningen for uønskede hendelser vedrørende celler og vev.

Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten

Virksomheter i spesialisthelsetjenesten har etter § 3-3 i spesialisthelsetjenesteloven plikt til å melde om betydelig personskade på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.

I 2015 mottok Meldeordningen 9 707 meldinger. I 15 prosent av sakene var det registrert betydelig personskade. Fem prosent av sakene omhandlet dødsfall. Av de 441 hendelsene som omhandlet dødsfall var 159 selvmord. I 31 prosent av hendelsene var det ikke registrert noen skade på pasienten. Disse er likevel meldt inn fordi hendelsene kunne ha medført betydelig pasientskade.

De mottatte hendelsene er klassifisert i henhold til WHOs klassifikasjonssystem for uønskede hendelser og fordeles i ulike hendelsestyper og etter alvorlighetsgrad. Én hendelse kan klassifiseres i flere hendelsestyper. Derfor overstiger summen av hendelsene i de ulike kategoriene antall hendelser totalt.

Hendelser knyttet til kliniske prosesser og prosedyrer

43 prosent av innmeldte hendelser omhandlet avvik knyttet til kliniske prosesser/prosedyrer. Av disse var 46 prosent klassifisert med ingen eller mild alvorlighetsgrad, 22 prosent av hendelser var det registrert betydelig skade, og i 5 prosent av hendelsene døde pasienten.

For avvik knyttet til kliniske prosesser/prosedyrer var 27 prosent av hendelsene knyttet til avvik ved utøvelse av prosedyrer ved observasjon, behandling eller pleie. Av disse var hyppigste avvik at retningslinjer/prosedyrer ikke var fulgt (45 prosent), og/eller at behandling ble igangsatt for sent (27 prosent) eller feilaktig (19 prosent). For 644 hendelser var det registrert problemer knyttet til diagnose/vurdering av pasientene. Forsinket diagnose og forsinket behandling var de kategoriene med størst andel alvorlige hendelser. 

Hendelser knyttet til legemidler

Feil knyttet til legemiddelhåndtering utgjorde den nest største gruppen av hendelser med 20 prosent av alle saker. Av de 1 951 hendelsene knyttet til feil i legemiddelhåndtering resulterte 85 av hendelsene til betydelig pasientskade, og i 15 av hendelsene døde pasienten. De største risikoområdene innen legemiddelhåndtering var (prosentandeler av legemiddelhendelsene):

  • feil ved utlevering/utdeling av legemidler på post (66 prosent)
  • pasienter fikk legemiddel i feil dose, styrke eller frekvens (37 prosent)
  • feil ved ordinasjon/forskrivning (22 prosent)
  • forordnet legemiddel ble ikke gitt til pasienten (19 prosent)
  • feil legemiddel ble gitt (16 prosent)
  • avvik ved istandgjøring/tilberedning (8 prosent)

Hendelser knyttet til pasientadministrative forhold

Uønskede hendelser knyttet til pasientadministrative forhold utgjorde 15 prosent av alle hendelser.  Dette gjaldt risikoområder som overflytting og/eller overføring av pasientansvar ved innleggelse på sykehus, flytting av pasienter internt på sykehus og avvik ved respons på akuttsituasjoner. For 182 hendelser knyttet til pasientadministrative forhold ble det rapportert betydelig skade på pasienten eller at pasienten døde.

Pasientuhell

1 577 hendelser var klassifisert som pasientuhell. Dette utgjør 16 prosent av alle innmeldte saker. Av disse var 1 396 av hendelsene fall.

Konsekvenser av de uønskede hendelsene

De innmeldte hendelsene fikk store menneskelige og økonomiske konsekvenser på ulike nivåer og områder; for den involverte pasienten, for andre pasienters behandlingsforløp og på institusjonen.

Blant de 4 648 hendelsene som inneholdt tilstrekkelig informasjon til at det var mulig å klassifisere slike konsekvenser, fordelte dette seg som følger (flere konsekvenstyper mulig per hendelse):

  • Behov for ekstra undersøkelser/tester for involvert pasient (35 prosent)
  • Behov for ekstra helsepersonell (30 prosent)
  • Forstyrret arbeidsflyt eller forsinkelse i andre pasienters behandling (19 prosent)
  • Behov for ekstra utstyr (18 prosent)
  • Hendelsene medførte at pasienten måtte overflyttes til spesialavdeling/høyere behandlingsnivå (15 prosent)
  • Forlenget liggetid for involvert pasient (13 prosent)

Meldeordningen for uønskede hendelser ved blodgivning og blodtransfusjon

Formålet med meldeordningen for hemovigilanssystemet[9] er å sikre et høyt beskyttelsesnivå for blodgivere og blodmottakere. Dette ved å kartlegge alvorlige eller uventede komplikasjoner og hendelser ved fremstilling og overføring av blod og blodprodukter, analysere årsaker og foreslå tiltak for å unngå alvorlige komplikasjoner i fremtiden. Meldeordningen skal gi grunnlag for overvåkning av transfusjonstjenesten, gi grunnlag for kvalitetssikring, utvikling og overordnet styring av transfusjonstjenesten og understøtte sporbarhetssystemet og plikten til å trekke tilbake blod som kan forbindes med alvorlige bivirkninger og hendelser. Etter alle blodtransfusjoner rapporteres det tilbake til blodbanken om transfusjonen var uten komplikasjoner eller ikke.

Årlig transfunderes ca. 250 000 blodkomponenter. Siden 2010 er det rapportert mellom 417 og 465 meldinger per år. Høyest antall var i 2013 og lavest i 2014. Det er liten variasjon over tid.

[9] Hemovigilans betyr overvåkning av blod.

Feil transfusjon av blod

Feil blod transfundert vil si at blodet enten ble gitt til feil pasient, eller at blodet som ble gitt ikke oppfyller kravene som stilles for blod til den pasienten. Blod gitt til feil pasient er en såkalt «never event». Dette er definert som noe som aldri skal skje og der tiltak for å hindre at det skjer er velkjente og gjennomførbare.

Blod som ikke oppfyller kravene innebærer som regel at det for enkelte pasienter stilles spesielle krav til blodet som ikke blir etterfulgt. Det kan for eksempel være at noen må ha spesielt ferskt blod eller at blodet skal være videre behandlet på en spesiell måte. Det var beskrevet mange ulike årsaker til at dette skjedde, blant annet dårlig kommunikasjon mellom avdelinger.

I perioden 2004-2015 har det årlig kommet mellom 11 og 30 meldinger om at feil blod har blitt transfundert. I 2015 var antallet 19.

Pasientskader ved norske sykehus

Siden 2010 har man ved hjelp av metoden Global Trigger Tool (GTT) undersøkt et tilfeldig utvalg pasientopphold i Norge. Kartlegginger avdekker andelen pasientopphold i spesialisthelsetjenesten hvor det har oppstått minst én skade og gir en oversikt over omfanget av skadene. Hensikten med undersøkelsen er å redusere forekomsten av pasientskader ved å monitorere utviklingen over tid, og å gi sykehusene informasjon som de kan benytte i sitt lokale forbedringsarbeid. Hos 13,7 prosent av pasienter innlagt ved norske sykehus i 2015 oppstod det minst én pasientskade.

En pasientskade er innen GTT definert som: «Utilsiktet fysisk skade som har oppstått som et resultat av medisinsk behandling eller som behandlingen har bidratt til, som krever ytterligere overvåking, behandling eller sykehusinnleggelse, eller som har dødelig utgang."[10] Identifiserte pasientskader klassifiseres etter alvorlighetsgrad i fem kategorier fra E til I. Alvorlighetsgrad I betegner de mest alvorlige skadene.

Andel sykehusopphold med minst en pasientskade

Sammenlignet med de første årene undersøkelsen ble gjennomført, har det vært en nedgang i andel pasientopphold med minst én skade i alle alvorlighetsgrader. Selv om nedgangen mellom 2010 og 2015 ikke er statistisk signifikant, kan man se en nedadgående trend over tid. Andel pasienter som har fått én eller flere skader uavhengig av alvorlighetsgrad var 15,9 prosent i 2010 og 16,1 prosent i 2011. I perioden 2012-2015 har andelen ligget mellom 13,0 og 13,9 prosent.

I 2015 oppstod det minst én alvorlig pasientskade ved 8,5 prosent av pasientoppholdene. Det er ikke tydelige tegn til nedgang i andel pasientopphold med minst én alvorligere pasientskade i perioden 2010-2015.[11]

[10] Pasientskader i Norge 2015 målt med Global Trigger Tool. IS-0601. Helsedirektoratet.

[11] I 2015 omfattet journalundersøkelsen alle 19 helseforetak og fem private sykehus. De undersøkte pasientoppholdene ble tilfeldig trukket fra totalt 601 602 pasientopphold i somatisk helsetjeneste. Pasientopphold innen rehabilitering, pediatri og psykiatri er holdt utenfor.


Årlige estimater for pasientopphold med minst én skade for alle alvorlighetsgrader for Norge og Sverige i 2013, har blitt sammenlignet i en egen rapport. Konklusjonen i rapporten er at skadenivået ved norske og svenske sykehus er på samme nivå.[12]

Fra og med 2015 kartlegges det hvorvidt skadene oppsto i eller utenfor spesialist-helsetjenesten. For eksempel kan en pasient med trykksår ha fått dette før innleggelse på sykehuset. Det knytter seg noe usikkerhet rundt tallene, men mye tyder på at 9 av 10 skader i spesialisthelsetjenesten skjer der, mens 1 av 10 skjer utenfor.

[12] Pasientskader i Norge 2015 målt med Global Trigger Tool. IS-0601. Helsedirektoratet

Type skade

En pasientskade kan ha flere skadetyper, f. eks. kan en skade registreres både som blødning og som en legemiddelrelatert skade. Legemiddelbruk og urinveisinfeksjoner var de skadene som forekom oftest i 2015. Det samme bildet gjelder også for tidligere år, med unntak av i 2012 da urinveisinfeksjoner var den tredje mest registrerte skadetypen etter «annen infeksjon».

Sist faglig oppdatert: 23. februar 2017