NB! Bruk nettleseren Chrome for raskere nedlasting av tabeller og grafer

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon- og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Fylkeskommunen har ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten.

Gjennom samhandlingsreformen har kommunene fått økt ansvar og flere oppgaver, slik at innbyggerne lettere skal få helsehjelp lokalt. Kommunene har blant annet fått et økt ansvar for forebygging og helsefremmende arbeid.

Her er noen nøkkeltall som viser utviklingen i primærhelsetjenesten.

Tannhelse

Fylkeskommunen har ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten som yter tjenester til deler av befolkningen etter tannhelsetjenesteloven. Barn og unge fra 0-18 år har rett til gratis tilsyn og behandling. Unge i alderen 19-20 år får dekket 75 prosent av utgiftene til tannbehandling. Voksne fra 21 år og over må i hovedsak dekke utgifter til tannhelsetjenester selv.

Tannhelse blant barn

76 prosent av 5-, 12- og 18-åringer ble undersøkt, behandlet eller registrert i den offentlige tannhelsetjenesten i 2015. Dette er en liten nedgang fra 2014.

Trenden de siste ti årene er at andelen barn uten karieserfaring er økende. Dette gjelder både for 5-, 12- og 18-åringer.


Det er store geografiske forskjeller når det gjelder forekomst av karies hos barn og unge. Mens for eksempel 29 prosent av 18-åringer i Hedmark fylke er kariesfrie, er andelen i Finnmark 11 prosent. Andelen som er uten karieserfaring har økt i alle fylker i perioden 2004 til 2015. Fra 2014 til 2015 har det imidlertid vært en nedgang i andelen i noen fylker.

Tannhelse blant voksne

I Levekårsundersøkelsen, som er rettet mot personer som er 16 år og eldre, oppga 76 prosent at de hadde «svært god» eller «god» tannhelse i 2015. Det er en økning fra 75 prosent i 2008. Andelen som oppga at de hadde «svært god» eller «god» tannhelse var 79 prosent blant kvinner og 74 prosent blant menn. Andelen for menn var uendret fra 2008, mens andelen blant kvinner var økt fra 76 prosent fra 2008.

I gjennomsnitt oppga 78 prosent av befolkningen at de har vært hos tannlegen siste 12 måneder. Andelen var høyest i Vest-Agder med 83 prosent, og lavest i Troms med 71 prosent.


Andelen som har gått til tannlegen siste 12 måneder var lavest blant menn i aldersgruppen 25-44 år med 64 prosent i 2015. I 2012 var andelen 61 prosent for denne aldersgruppen.

I 2015 var andelen som hadde gått til tannlegen siste 12 måneder høyest blant kvinner i aldersgruppene 45-66 år og 67 år og eldre, med 86 prosent.


Andelen som oppga at de har vært hos tannlege siste 12 måneder var høyere blant de med universitets- og høgskoleutdanning og utdanning på videregående skole, enn blant de med grunnskoleutdanning som høyeste utdanningsnivå.

Personell i kommunal helse- og omsorgssektor

Som følge av en aldrende befolkning og flere med kroniske og sammensatte lidelser vil behovet for personell i kommunal omsorgssektor øke fremover. I dag er det mange deltidsansatte i denne sektoren. Det er en målsetning å redusere omfanget av ufrivillig deltid og tilføre tjenestene flere årsverk ved at stillingsandelene økes. Det er også et mål å få ned sykefraværet i sektoren. Det legemeldte sykefraværet i omsorgssektoren er høyt sammenliknet med fraværet i andre kommunale sektorer. 

Heltid- og deltidsansatte

Andelen sysselsatte i heltidsstillinger blant hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og helsefagarbeidere i omsorgssektoren har holdt seg relativt stabilt på nær 40 prosent i perioden 2008-2013. Fra 2013 til 2014 sank andelen til under 39 prosent, og fra 2014 til 2015 sank den ytterligere. I 2015 var andelen 35 prosent. [10]  Andelen sykepleiere i heltidsstillinger har i perioden 2008-2015 hatt en svak økning opp i mot 60 prosent.

I dataene fra Statistisk sentralbyrå er heltid definert som en ukentlig arbeidstid på minst 30 timer.

[10] I 2015 ble systemet for innhenting av registerbasert sysselsettingsstatistikk endret. Overgangen har skapt utfordringer i beregningen av årsverkstall for 2015, og det blir derfor et brudd i tidsserien. Endringen medfører at man ikke med visshet kan si hvorvidt endringer i årsverkene skyldes faktisk endring eller hvorvidt det skyldes en endring i innrapporteringen. Tidligere har det kun vært fire kategorier for arbeidstid, men i 2015 ble en femte kategori tatt med. Dette var «uoppgitt arbeidstid». 


Det er store regionale forskjeller i andelen hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, helsefagarbeidere og sykepleiere som jobber heltid. I 2015 hadde Oslo høyest andel av heltidsansatte med 62,1 prosent og Aust-Agder lavest med 30,4 prosent. Andelen heltidsansatte har imidlertid gått ned i begge disse fylkene fra 2007 og 2015. For hele landet har andelen ikke endret seg nevneverdig. Andelen for landet var 43,8 prosent i 2007 og 43,6 prosent i 2015.

Sykefravær

Sykefraværet blant ansatte som jobber direkte med brukerne innen omsorgstjenester har holdt seg stabilt fra 2007 og til 2015. I 2015 var det legemeldte sykefraværet 10,4 prosent og det egenmeldte sykefraværet var på 1,4 prosent.

Andelen legemeldt sykefravær innen omsorgssektoren er noe høyere enn for andre sektorer. Til sammenligning er det legemeldte sykefraværet for alle kommunalt ansatte på 8,6 prosent. Det egenmeldte sykefraværet var 1,3 prosent for de kommunalt ansatte i 2015.

Kommunale helse- og omsorgstjenester for personer med demens

Det anslås at antall personer med demens vil øke fra om lag 78 000 i 2015 til om lag 112 000 i 2030. For å møte fremtidens utfordringer innenfor tjenester til personer med demens, må det utvikles et bredere spekter av tjenester. Selv om det satses betydelig på sykehjemsplasser de nærmeste årene, vil ikke dette tiltaket alene kunne møte morgendagens utfordringer. I fremtiden må pasientene i større grad få tilbud både i og utenfor hjemmet. Det gir bedre livskvalitet for personen med demens og avlaster de pårørende. En større satsing på dagaktivitetstilbud er nødvendig for at personer med demens skal kunne leve et godt og verdig liv i eget hjem.

Om lag halvparten av alle personer med demens anslås å bo i eget hjem. I aldersgruppen 60-65 år har rundt halvannen prosent diagnosen demens, mens forekomsten er på over 40 prosent blant de over 90 år.[11]  

[11] Alzheimer's & Dementia 9 (2013) 63-75.

Boform

I 2015 var 69 prosent av tjenestemottakerne som var registrert med demens i IPLOS-registeret på langtidsopphold i institusjon. Andelen øker med alderen. I aldersgruppen 18-66 år hadde 52 prosent langvarig opphold på institusjon. I aldersgruppen over 90 år var andelen 79 prosent.[12]

Blant personer med demens i alderen 18-66 år, bodde 23 prosent i kommunal bolig og 25 prosent i privat bolig.

[12] Diagnosestatistikk for kommunale helse- og omsorgstjenester. IS-0600. 2016. Helsedirektoratet.

Tjenester til hjemmeboende

Av de med demens som bodde i eget hjem mottok 83 prosent helsetjenester i eget hjem, enten med eller uten praktisk bistand i tillegg.


Dagaktivitetstilbud

Dagaktivitetstilbud er en tjeneste beregnet for hjemmeboende. Tilbudet kan bidra til å vedlikeholde dagliglivets funksjoner og øke trivsel og livskvalitet. Kommunen har ikke en lovpålagt plikt til å tilby dagaktivitetstilbud. Dersom kommunene har et tilbud står de også fritt til selv å velge hvordan det skal innrettes og innholdet i tjenestene vil kunne variere ut fra lokale forhold og behov.

Det er en særskilt satsing på å bygge opp et dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens. Formålet er blant annet å bidra til at de som ønsker det kan bo hjemme så lenge som mulig med best mulig livskvalitet, samtidig som tiltaket kan avlaste eventuelle pårørende.

I Demensplan 2020 er det en målsetning at alle kommuner skal kunne tilby dagaktivitetstilbud til personer med demens, og at alle hjemmeboende som ønsker det skal få et aktivitetstilbud. Når demensplanen er gjennomført i 2020, vil dagaktivitetstilbud for personer med demens bli en lovfestet plikt for kommunene.

I 2015 rapporterte 419 av 428 kommuner i KOSTRA på om de har dagaktivitetstilbud. Av de 419 som rapporterte inn oppga 82 prosent (344 kommuner) at de har et dagaktivitetstilbud til personer med demens.

Helsedirektoratet administrerer en tilskuddsordning for dagaktivitetsplasser for personer med demens. Ved utgangen av 2016 finansierte ordningen i underkant av 3 000 hele plasser, dvs. plasser som gir et tilbud 5 dager per uke og 5 timer om dagen. Ordningen gir et tilbud til ca. 65 000 brukere.

Personer med utviklingshemmings bruk av primærhelsetjenester

Personer med psykisk utviklingshemming anslås å utgjøre i overkant av fem prosent av tjenestemottakerne som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig er dette en gruppe hvor mange av tjenestemottakerne har omfattende bistandsbehov. 

Det finnes ingen sikre tall på hvor mange personer i Norge som har psykisk utviklingshemming. Basert på definisjoner fra WHO er det anslått at det er minst 75 000 personer med utviklingshemming i Norge.[13] De fleste av disse vil ha lettere utviklingshemming og er ikke diagnostisert eller registrert i hjelpeapparatet som utviklingshemmet.

[13] Meld.St. 45 (2012-2013): Frihet og likeverd ­– om mennesker med utviklingshemming; Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Antall, alder og kjønn

Kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til personer med psykisk utviklingshemming kan søke om tilskudd for dette. I 2015 ble det søkt om tilskudd for 18 564 personer over 16 år.[14] I 1997 var antallet 13 916.

Fram til 2009 ble det også rapportert inn antall barn med psykisk utviklingshemming. I perioden 2005-2009 søkt kommunene årlig om tilskudd for i overkant av 4 700 barn under 16 år.

[14] Inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner 2016. Grønt hefte. Beregningsteknisk dokumentasjon til Prop. 1 S. (2015-2016). Kommunal- og moderniseringsdepartementet.


I IPLOS-registeret[15] var det i 2015 registrert 13 227 personer med psykisk utviklingshemming, som har søkt om eller har hatt vedtak om tjenester. 55 prosent av de med registrert utviklingshemming er menn. Overvekten av menn gjelder alle aldersgrupper opp til 80 år.

[15] IPLOS-registeret inneholder data fra kommunene om personer som har søkt, mottar eller har mottatt helse- og omsorgstjenester.

Kommunale helse- og omsorgstjenester

De aller fleste med utviklingshemming bor hjemme, enten i kommunale boliger eller i private hjem. Tre prosent er registrert som beboer i institusjon for langtidsopphold. De fire vanligste tjenestene er: helsetjenester i hjemmet, støttekontakt, praktisk bistand til daglige gjøremål og dagaktivitetstilbud. Hver person kan ha vedtak om én eller flere av tjenestene. 31 prosent av personer med utviklingshemming mottok i 2015 et dagaktivitetstilbud.


Tjenestemottakere med psykisk utviklingshemming har høy grad av bistandsbehov. I 2015 hadde 58 prosent av alle mottakerne registrert med diagnosen psykisk utviklingshemming omfattende bistandsbehov. Andel med omfattende bistandsbehov for alle tjenestemottakere, uavhengig av diagnose, er på 23 prosent.[16]

Blant personer med utviklingshemming har aldersgruppen 18-49 år flest tildelte timer per uke. Spesielt høyt er tildelte timer for «praktisk bistand, opplæring i daglige gjøremål» hvor de mottar 45 timer i uken. Personer med utviklingshemming mottar langt mer praktisk bistand enn alle tjenestemottakere samlet, hvor gjennomsnittet er på 9,5 timer per uke.

Denne brukergruppen mottar også flere timer med helsetjeneste i hjemmet enn det som er gjennomsnittet for alle. Tjenestemottakere generelt har i gjennomsnitt vedtak om 4,6 timer i uken med helsetjenester i hjemmet. Personer med utviklingshemming mottar i snitt 11,6 timer per uke, hvor av de yngste mottar noe mer enn de eldre.

47 prosent av personer med utviklingshemming har støttekontakt, og de får i gjennomsnitt 3,5 timer per uke. 14 prosent av avlastningen foregår utenfor institusjon. Formålet med støttekontaktordningen er å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid og samvær med andre.

[16] http://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/kommunale-helse-og-omsorgstjenester-2014

Bruk av legetjenester

Uavhengig av alder hadde hver kvinne i gjennomsnitt 3,1 konsultasjoner med fastlege i 2015. Gjennomsnittet blant kvinner med utviklingshemming[17] var 3,6 konsultasjoner. I aldersgruppene frem til 60 år har kvinner med utviklingshemming i gjennomsnitt flere kontakter med fastlegen enn gjennomsnittet.

Menn hadde i gjennomsnitt 2,2 konsultasjoner med fastlegen i 2015. Gjennomsnittet for menn med utviklingshemming var 2,7 konsultasjoner. Menn med utviklingshemming hadde, i likhet med kvinnene, også i gjennomsnitt flere kontakter med fastlege enn gjennomsnittet blant menn frem til 60 år.

Fra fylte 60 år er antall konsultasjoner større i den samlede befolkningen enn for personer med utviklingshemming.

[17] Kodet som P85, psykisk utviklingshemming.

Individuell plan

Individuell plan skal tilbys alle med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Personer med psykisk utviklingshemming er en av flere brukergrupper som har særskilte behov for bistand til å samordne helsetilbudet som skal gis, både fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene og fra spesialisthelsetjenesten.

I alt har 41 prosent av alle med registrert psykisk utviklingshemming en virksom individuell plan.[18] Andelen er vesentlig høyere enn for mottakere av omsorgstjenester generelt hvor ni prosent hadde individuell plan.

[18] Personer med utviklingshemmings bruk av fylkeskommunale og kommunale helse- og omsorgstjenester. IS-2555. 2017. Helsedirektoratet. Publiseres mars 2017.

Bruk av tvang

Bruk av tvang og makt ovenfor personer med psykisk utviklingshemming er regulert spesifikt i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelt personer med psykisk utviklingshemning. Formålet er å unngå eller redusere bruk av tvang. Antall personer med godkjente tvangsvedtak i denne gruppen har økt fra 788 i 2009 til 1 263 i 2015.


Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) har beregnet at i gjennomsnitt 7,1 prosent av personer med psykisk utviklingshemming ble utsatt for planlagt bruk av tvang i 2014 og 6,8 prosent i 2015. Samtidig påpekes det at de fylkesvise variasjonene er store, fra 1,9 til 11,6 prosent i 2014 og 1,2 til 12,5 prosent i 2015.[19]

[19] Naku: http://naku.no/kunnskapsbanken/tvang-og-makt-forkning

Sist faglig oppdatert: 23. februar 2017

skriv ut del på facebook del på twitter