NB! Bruk nettleseren Chrome for raskere nedlasting av tabeller og grafer

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon- og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Fylkeskommunen har ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten.

Gjennom samhandlingsreformen har kommunene fått økt ansvar og flere oppgaver, slik at innbyggerne lettere skal få helsehjelp lokalt. Kommunene har blant annet fått et økt ansvar for forebygging og helsefremmende arbeid.

Her er noen nøkkeltall som viser utviklingen i primærhelsetjenesten.

Helsestasjon- og skolehelsetjenesten 

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en lovpålagt tjeneste som er sentral i det helsefremmende og forebyggende arbeidet blant gravide, barn og ungdom mellom 0-20 år og deres foresatte.

Årsverk

Helsedirektoratet gjennomførte i 2016 en kartlegging av årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.[1] Kartleggingen viste at det i 2016 var 4 182 årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. 45 prosent av årsverkene knytter seg til helsestasjon 0-5 år og 10 prosent til svangerskaps- og barselomsorg. Skolehelsetjenesten for barneskolen har rundt 24 prosent av årsverkene, ungdomsskolen har 12 prosent og videregående skole har 6 prosent. I underkant av tre prosent av årsverkene brukes i helsestasjon for ungdom (HFU).

[1] «Kartlegging av årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.» IS-2543. 2016. Helsedirektoratet.


Helsesøstre er den største yrkesgruppen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 60,3 prosent av årsverkene. Jordmødre utgjør den nest største gruppen med 9,3 prosent. Administrative årsverk/ledere utgjør 6,5 prosent. Leger, fysioterapeuter og gruppen av psykologer/spesialist i psykisk helse/psykiatrisk sykepleier utgjør hver i overkant av fire prosent. De resterende er annet fagpersonell og hjelpepersonell som samlet sett utgjør 11 prosent.

Anbefalt normering av helsesøstre

Per februar 2017 foreligger det ingen krav til bemanning i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I 2010 utga Helsedirektoratet en rapport, «Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten» [2], hvor det ble satt noen anbefalinger knyttet til bemanningsnormer. I rapporten ble det anbefalt en minstenorm for bemanning i skolehelsetjenesten for henholdsvis barne-, ungdoms- og videregående skole. Normeringen knyttes til årsverk for blant annet helsesøstre.

Det har kommet nye oppgaver i tjenesten etter at denne strategien ble utviklet. Det betyr at den anbefalte minimumsnormen fra 2010 ikke reflekterer alle de oppgavene som tjenestene per i dag er pålagt å utføre. For å si noe om dekningsgraden av årsverk i tjenesten kan det likevel være informativt å se i hvilken grad årsverkene i tjenesten ligger i forhold til anbefalt minimumsnorm.

I følge anbefalt normering bør det være minimum 3,5 helsesøsterårsverk per 1 000 elever i barneskolen, 1,8 årsverk i ungdomsskolen og 1,3 årsverk i videregående skole.

Avstanden mellom faktiske årsverk og anbefalt minimumsnorm er høyest på barneskolen. På ungdomsskolen ligger landssnittet over anbefalt minimumsnorm, mens det på videregående ligger litt under. Det er til dels store fylkesvise variasjoner.

[2] «Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.» IS-1798. 2010. Helsedirektoratet.

 

Hjemmebesøk etter fødsel og helseundersøkelser

Raskere utskrivning fra barselavdelingen etter fødsel øker behovet for oppfølging av nybakte foreldre i form av hjemmebesøk. Andel som får hjemmebesøk innen to uker etter hjemkomst har økt fra 76 prosent i 2010 til 83 prosent i 2015.

Andelen barn som har fullført helseundersøkelser ved 2-3 årsalder og ved 4-årsalder lå i 2015 på henholdsvis 98 og 96 prosent. Andelen som har fullført helseundersøkelser innen utgangen av 1. skoletrinn var i 2015 på 96 prosent. 

Mottakere av institusjonstjenester

Kommunene har ansvar for å sørge for gode og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det. Utviklingen de siste tiårene er at flere mottakere bor hjemme så lenge som mulig og mottar tjenester utenfor institusjon.

Tidsbegrensede opphold i institusjon er alle midlertidige opphold der hovedhensikten er utredning, behandling eller rehabilitering. Per 31.12.2015 mottok rundt 2,5 prosent av de som mottok kommunale helse- og omsorgstjenester tidsbegrenset opphold/korttidsplasser i institusjon.

Langtidsopphold i institusjon er heldøgns helse- og omsorgstjenester for barn og unge under 18 år (barnebolig) inkludert avlastningsbolig, institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige, alders- og sykehjem. Per 31.12.2015 var rundt 13 prosent av de som mottok kommunale helse- og omsorgstjenester i langtidsopphold i institusjon.

Utvikling i antall tjenestemottakere

I perioden 2010-2015 har antallet som mottar langtidsopphold i institusjon vært relativt stabil på rundt 33-34 000, målt per 31.12. hvert år. I 2015 var 76 prosent av tjenestemottakeren av langtidsopphold i institusjon 80 år eller eldre.

I samme periode har det vært en markant økning av mottakere av tidsbegrenset opphold i institusjon, både knyttet til utredning/behandling og til rehabilitering. Antall mottakere av tidsbegrenset opphold i institusjon for utredning/behandling har økt med 33 prosent fra 2010 til 2015.

Utvikling i bistandsbehov hos tjenestemottakerne

I perioden 2009-2015 har det vært en økning av brukere med omfattende bistandsbehov både i langtidsopphold og tidsbegrenset opphold i institusjon. I 2015 hadde 83 prosent av mottakere av langtidsopphold omfattende bistandsbehov. I 2009 var andelen 76 prosent.

Andelen med omfattende bistandsbehov blant mottakere av tidsbegrenset opphold i institusjon var i 2015 på 44 prosent. I 2009 var andelen 37 prosent.

Ventetid på sykehjemsplass

På helsenorge.no publiseres det en nasjonal kvalitetsindikator for ventetid fra vedtak om sykehjemsplass er fattet til plass er mottatt. Indikatoren viser om kommunen oppfyller vedtak som er fattet, og om det er samsvar mellom tjenester og behov.

I 2015 mottok 90,0 prosent av tjenestemottakerne sykehjemsplass 0-15 dager etter vedtaksdato.[3] Andelen har vært stabil over tid. I 2009 var andelen 90,7 prosent.

Det er store variasjoner mellom fylkene. I 2015 hadde Rogaland høyest andel med 96,4 prosent og Telemark lavest andel med 68,5 prosent.

[3] Ventetid fra 0-15 dager inkluderer negativ ventetid. På landsbasis var 8,2 prosent av vedtakene i denne gruppen (0-15 dager) vedtak med negativ ventetid på mer enn 21 dager. I 14,4 prosent av alle vedtak manglet opplysninger om enten vedtaksdato eller dato for tjenestestart.


I 2015 hadde 4,4 prosent av alle med vedtak om sykehjemsplass en ventetid på 16-30 dager, mens 5,7 prosent hadde en ventetid på 31 dager eller mer etter vedtaksdato.

Resultatene må tolkes med forsiktighet. Forvaltningsloven forutsetter at saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold. En mulig feilkilde kan være at kommuner ikke følger riktig vedtakspraksis, og ikke fatter vedtaket før tjenesten er tilgjengelig selv om søker har behov for tjenesten. Iverksettingstiden blir da feilaktig forkortet.

Mottakere av hjemmetjenester

Kommunene har ansvar for å sørge for gode og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det, uavhengig av alder eller diagnose. Utviklingen de siste tiårene er at flere mottakere så langt det er mulig bor hjemme og mottar tjenester utenfor institusjon. Kommunale hjemmetjenester omfatter blant annet helsetjenester i hjemmet, praktisk bistand, trygghetsalarm, matombringing og dagaktivitetstilbud.

Utvikling i antall mottakere

I 2015 mottok i overkant 218 000 personer helsetjenester i hjemmet. Det er en vekst på 4,1 prosent fra 2014. Fra 2010 til 2015 har veksten vært på 14 prosent.  

Antallet mottakere av hjemmetjenester har i perioden 2010 til 2015 økt for alle typer tjenester med unntak av for «praktisk bistand – daglige gjøremål», som har sunket med 10 prosent. Nedgangen fra 2014 til 2015 var på 2,6 prosent.

Tallet på mottakere er ikke gjensidig utelukkende. En tjenestemottaker kan ha vedtak om flere tjenestetyper på samme tid.

 

Alder på mottakerne

De siste 20 årene har det vært en økende andel yngre som mottar hjemmetjenester. I 1994 var andelen mottakere av hjemmetjenester under 67 år på 18,8 prosent. Andelen i 2015 var 41,8 prosent. Den økende andelen yngre brukere kan til dels henge sammen med at ansvaret for flere pasienter er flyttet fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten som følge av ulike statlige reformer. Kommunene har hatt en relativt sterk vekst i tilbudet til personer med utviklingshemming, fysisk funksjonshemming, pasienter som skrives ut fra sykehus, og etter hvert også personer med rusproblemer og psykiske lidelser.  

Andel mottakere i aldersgruppen 80-89 år har sunket jevnt siden 2002 og var i 2015 på 27,4 prosent. For aldersgruppene 67-79 år og 90 år og over har det vært en relativt liten endring fra 2007 til 2015.

 

 

Selv om andelen yngre mottakere av hjemmetjenester øker, så har andelen i befolkningen fra 0-66 år som får hjemmetjenester holdt seg stabil. I 2015 mottok 20 av 1 000 innbyggere i alderen 0-66 år hjemmetjenester. For de to eldste aldergruppene har andelen gått svakt nedover de siste årene.

 

Ventetid på hjemmetjenester

På helsenorge.no publiseres det en nasjonal kvalitetsindikator for ventetid fra vedtak om hjemmetjenester er fattet til tjeneste gis. Indikatoren viser om kommunen oppfyller vedtak som er fattet og om det er samsvar mellom tjenester og behov.

I 2015 hadde 95,9 prosent av tjenestemottakerne mottatt hjemmetjenester 0-15 dager etter vedtaksdato. Andelen har vært stabil over tid. I 2009 var andelen 96,2 prosent.[4]

Det er små variasjoner mellom fylkene. I 2015 hadde Rogaland høyest andel med 97,9 prosent og Vestfold lavest andel med 93,4 prosent.

[4] Ventetid fra 0-15 dager inkluderer negativ ventetid. På landsbasis var 29,3 prosent av vedtakene i denne gruppen vedtak med negativ ventetid på mer enn 21 dager.

 


På landsbasis hadde 1,6 prosent av alle med vedtak om hjemmesykepleie en ventetid på 16-30 dager. 2,5 prosent hadde en ventetid på 31 dager eller mer etter vedtaksdato.

Resultatene må tolkes med forsiktighet. Forvaltningsloven forutsetter at saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold. En mulig feilkilde kan være at kommuner ikke følger riktig vedtakspraksis, og ikke fatter vedtaket før tjenesten er tilgjengelig selv om søker har behov for tjenesten. Iverksettingstiden blir da feilaktig forkortet.

Ulønnet omsorg

Framtidens utfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil kreve at pårørende i større grad deltar i omsorgsarbeidet. Samtidig er det av avgjørende betydning at pårørende som påtar seg omsorgsoppgaver ikke får store og omfattende økonomiske og helsemessige belastninger. Det er også viktig at de får støtte og faglig veiledning fra den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

I 2015 var det drøyt 135 000 avtalte årsverk innen omsorgstjenestene. I tillegg estimeres det ytterligere 97 000 årsverk i form av ulønnet omsorgsarbeid.

I 2008 anslo Statistisk sentralbyrå omfanget av ulønnet omsorgsarbeid til å være 96 000 årsverk. Antallet ble beregnet på grunnlag av levekårsundersøkelsen. Basert på tall fra levekårsundersøkelsen i 2015 har Helsedirektoratet beregnet omfanget av ulønnet omsorg til om lag 97 000 årsverk. Omfanget av ulønnet omsorg anslås derfor å være nesten uendret fra 2008 til 2015.  

I 2008 utgjorde ulønnet omsorg over 40 prosent av den samlede timeinnsatsen til pleie og omsorg.[5] I 2015 estimeres andelen til 42 prosent.

Om lag 1 av 6 oppga i 2015 at de yter regelmessig ulønnet omsorgsarbeid for syke, eldre eller funksjonshemmede. Det er samme andel som i 2008.

[5] Eldres bruk av helse- og omsorgstjenester. 2013. Rapport fra Statistisk sentralbyrå.

 


I IPLOS registreres omfanget av tilgang på privat, ikke betalt hjelp. I 2015 mottok 46 prosent av alle tjenestemottakere en eller annen form for ubetalt privat hjelp.

Andelen mottakere som får ubetalt privat hjelp er høyest blant barn under 18 år med 58 prosent. Over halvparten av tjenestemottakerne over 80 år får ubetalt hjelp.

 


Tjenestemottakere som ikke har tilgang på privat hjelp får i gjennomsnitt 10 timer per uke med helsetjenester i hjemmet og praktisk bistand. Tjenestemottakere som får ubetalt hjelp mottok i gjennomsnitt 9 timer per uke.[6]

[6] Rapport 2016/26. Statistisk sentralbyrå.

Fastleger og legevakt

Fastlegeordningen og kommunal legevakt utgjør en betydelig del av primærhelsetjenesten. Fastlegen kan benyttes ved både kroniske og akutte helseproblemer. Legevakten skal ta i mot pasienter som har behov for øyeblikkelig hjelp, det vil si behandling av sykdom og skade som ikke kan vente til neste dag.

Bruk av fastlegen

Fastlegeordningen ble innført i 2001. Alle som ønsker det skal få en fast allmennlege. Per 31.12.2015 deltok nesten 100 prosent av befolkningen i ordningen.

I 2015 var 7 av 10 hos fastlegen én eller flere ganger.  Eldre bruker fastlegen mer enn yngre. For eksempel utgjorde eldre i aldersgruppen 67-79 år 10 prosent av befolkningen, mens deres andel av konsultasjoner[7] hos fastlegen utgjorde 16 prosent.

[7] Statistisk sentralbyrå definerer en konsultasjon som: «En konsultasjon innebærer et fysisk møte mellom lege og pasient og at legen foretar en utredning.» Det vil si at enkle pasientkontakter hos fastlege, inkludert enkle forespørsler og rådgivning ved personlig fremmøte, brev eller telefon, skriving av resepter og sykemeldinger uten konsultasjon, prøvetaking uten konsultasjon og hjemmebesøk er holdt utenfor.


Gjennomsnittlig antall konsultasjoner har vært stabilt siden 2012, og var 2,6 per innbygger i 2015. Innvandrere bruker fastlegen noe mindre enn den øvrige befolkningen[8] og hadde i gjennomsnitt 2,3 konsultasjoner i 2015. 58 prosent av bosatte innvandrere og 65 prosent av norskfødte barn av innvandrere gikk til fastlegen i 2015.

[8] «Innvandrere»: bosatt i Norge, men født i utlandet av to utenlandske foreldre og har fire utelandsfødte besteforeldre. «Øvrig befolkning»: personer uten innvandrerbakgrunn, det vil si at de verken er innvandret eller norskfødt av to innvandrere. Jf. definisjon fra SSB, Samfunnsspeilet 5/2013.

Bruk av legevakt

I 2015 var det om lag 1,35 millioner konsultasjoner ved legevakt. 17 prosent av befolkningen oppsøkte legevakten i 2015. I 2012 var andelen 19 prosent. Det er barn under 6 år som hyppigst brukte legevakten, etterfulgt av de over 80 år. Mens eldre i aldersgruppen 67-79 år brukte legevakten litt mindre enn deres andel av befolkningen tilsier, så brukte eldre i aldersgruppene 80-89 år og 90 år og eldre legevakten litt mer enn deres andel av befolkningen tilsier.


Samlet sett for hele befolkningen var antall konsultasjoner ved legevakt per person 0,25 i 2015. I 2014 var andelen 0,26. Innvandrere bruker legevakten mindre enn den øvrige befolkningen. I 2015 var gjennomsnittlig antall konsultasjoner blant innvandrere 0,19, mot 0,21 i 2014.

Kontaktårsak

Den hyppigste årsaken til konsultasjon hos fastlegen i 2015 var ulike psykiske lidelser, som utgjorde 1 av 10 konsultasjoner. De to andre hyppigste konsultasjonsårsakene var luftveisinfeksjoner og lokale smerter og betennelser, som hver utgjorde 8-9 prosent av konsultasjonene. Disse tre kontaktårsakene har vært de hyppigste de siste fire årene.

De hyppigste årsakene til kontakt med legevakt var luftveisinfeksjoner med i underkant av 17 prosent, skader og ulykker med rundt 15 prosent og lokale smerter og betennelser med 8 prosent. Ved legevakt utgjorde psykiske lidelser fire prosent av konsultasjonene.

Kontaktårsak varierer med alder. Blant eldre på 67 år og over var det særlig hjertesykdom og høyt blodtrykk som medfører kontaktårsak hos fastlegen. Blant eldre er de vanligste kontaktårsakene ved legevakt skader og ulykker, luftveisinfeksjoner og smerter og betennelser.

Fastlegeordningen

Da fastlegeordningen startet var antallet fastleger 3 661. Ved utgangen av 2016 var antallet 4 644. Noen fastleger har lister eller hjemler i flere kommuner. Antallet lister er derfor noe større enn antall fastleger.

For å bytte fastlege må det være tilgjengelige plasser hos andre fastleger, det vil si åpne lister. Andelen åpne lister var per 31.12.2016 på 49,9 prosent. Dette er en økning fra 41,6 prosent i 2015. Det er relativt store fylkesvise variasjoner. Andelen åpne lister var høyest i Oslo med 59,4 prosent, og lavest i Nordland med 41,6 prosent. Antall ledige plasser på de åpne listene har gått kraftig ned fra 2001 til i dag.

Ved utgangen av 2016 var det 4 746 lister, med i gjennomsnitt 1 111 innbyggere per liste. 78 av listene var registrert uten lege, det vil si at stillingene ikke var besatt. Dette er en økning fra utgangen av 2015. Andelen lister uten lege var høyest i Finnmark med 8,4 prosent. Ved utgangen av 2016 var det 7 kommuner som ikke hadde noen fastlege.



Sist faglig oppdatert: 23. februar 2017