Taushetsplikt

Generelt om taushetsplikten

Ansatte i helse- og omsorgstjenesten er underlagt regler om taushetsplikt.

Taushetsplikten skal ivareta tilliten til helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell slik at personer ikke unnlater å oppsøke tjenesten for å få hjelp i frykt for at andre skal få tilgang til opplysningene. Tillitsforholdet er også viktig for at pasient og bruker skal føle det trygt å dele informasjon som er nødvendig for at helse- og omsorgstjenesten kan yte en forsvarlig tjeneste.

Taushetsplikt innebærer å hindre at andre får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger. Dette betyr ikke bare en plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre andre i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon.

Den profesjonsbaserte taushetsplikten finner vi i helsepersonelloven § 21. Alt helsepersonell som yter helsehjelp har taushetsplikt etter denne bestemmelsen, både i offentlig og privat virksomhet. Helsepersonell er nærmere definert i helsepersonelloven § 3. Det fremgår videre av helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 at helsepersonelloven i hovedsak gjelder personell som yter tjenester etter denne loven.

Den tjenestebaserte taushetsplikten finner vi i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Bestemmelsene sier at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for offentlige helseinstitusjoner eller for den kommunale helse- og omsorgstjenesten har taushetsplikt etter de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningen, jfr. forvaltningsloven §§ 13 til 13f.

Taushetsplikten i helse- og omsorgstjenestelovgivningen er utvidet i forhold til forvaltningslovens regler, og omfatter også opplysninger om pasientens og brukerens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted med mer. Den tjenestebaserte taushetsplikten gjelder også helsepersonell som ikke yter helsehjelp. Det kan være personell som utfører administrativt arbeid som eksempelvis ansatte på bestillerkontor, forvaltningskontor eller lignende.

Unntak fra taushetsplikten

Det finnes unntak fra den profesjonsbaserte og tjenestebaserte taushetsplikten. Disse kan deles i to kategorier:

  • unntak som gir opplysningsrett
  • unntak som pålegger opplysningsplikt eller meldeplikt.

Nærmere om den profesjonsbaserte taushetsplikten og unntak fra denne

Taushetsplikten innebærer at helsepersonell aktivt skal hindre at andre får tilgang til eller kjennskap til opplysninger om sykdom, helsetilstand eller andre personlige forhold som helsepersonellet får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at helsepersonell gir opplysninger videre til pasientens og brukerens familie, andre tjenesteutøvere, andre etater eller andre personer.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning, dersom pasienten og brukeren samtykker, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon.

Pasientens og brukerens samtykke til at informasjon gis er det vanligste unntaket fra hovedregelen om helsepersonellets taushetsplikt. Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker jf. helsepersonelloven § 22. Dersom vedkommende ikke er samtykkekompetent, må det vurderes om andre kan samtykke på pasient og brukers vegne.

Særlig om utveksling av opplysninger innen helse- og omsorgstjenesten

Helsepersonelloven § 25 og § 45 regulerer unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger som er nødvendige for å yte forsvarlig helsehjelp. Helsepersonelloven § 25 regulerer situasjoner der helsepersonell samarbeider om helsehjelpen til en pasient. Dette kan gjelde habiliterings- og rehabiliteringsprosesser, uavhengig av om dette skjer innenfor eller på tvers av virksomheter. Bestemmelsen åpner for at taushetsbelagte opplysninger som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp til pasienten kan gis til samarbeidende personell.

Helsepersonelloven § 45 regulerer plikten til å gi nødvendige og relevante helseopplysninger til andre som yter eller skal yte helsehjelp til samme pasient, når det er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp. Det betyr at helsepersonellet kan utveksle informasjon både innad i behandlingsinstitusjonen og utad til andre virksomheter som skal yte eller yter helsehjelp til pasienten, dersom vilkårene i bestemmelsene er oppfylt.

Det er en forutsetning at pasienten ikke motsetter seg at opplysningene deles med annet helsepersonell. Pasienten har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om disse er nødvendige for å yte helsehjelp. Det er i utgangspunktet ingen plikt til å innhente et eksplisitt samtykke før opplysningene utleveres. Dersom det er grunn til å tro at pasienten vil motsette seg, må helsepersonellet undersøke nærmere før eventuell utlevering skjer.

Helsepersonelloven § 23 nr. 4 åpner for tilfeller hvor opplysninger likevel bør utleveres, selv om pasienten motsetter seg. Dette kan gjelde situasjoner der «tungtveiende private og eller offentlige interesser gjør det rettmessig". Det er lagt til grunn en streng norm for når det kan være aktuelt å benytte denne opplysningsretten. Det er bare i spesielt alvorlige tilfeller at taushetsplikten kan settes til side etter denne bestemmelsen. Vurderingen helsepersonellet må gjøre vil langt på vei være sammenfallende med de vurderinger som foretas i nødrettssituasjoner.

Som nevnt under generelt om taushetsplikten, fastslår helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter denne loven. Eksempel på dette er utarbeidelse av individuell plan.

Utveksling av opplysninger ved utskrivning

Med mindre pasienten motsetter seg det, skal det ved utskrivning fra helseinstitusjon oversendes epikrise til innleggende eller henvisende helsepersonell, til det helsepersonellet som trenger opplysningene til å gi pasienten forsvarlig oppfølging og til pasientens faste lege jfr. forskrift om pasientjournal § 9 og helsepersonelloven § 45 a.

Særlig om utveksling av opplysninger til andre sektorer

Helsepersonellets mulighet til å utveksle taushetsbelagte opplysninger til sektorer utenfor helse, som eksempelvis barnehage eller skole, er som hovedregel basert på samtykke.

I tillegg er det unntak fra taushetsplikten som innebærer at helsepersonell får en opplysningsrett eller en opplysnings- eller meldeplikt. Enkelte av disse unntakene kan få betydning også i kommunikasjon med andre sektorer. De mest aktuelle er opplysningsplikten til barnevernet etter helsepersonelloven § 33, og helsepersonelloven § 23 som gir helsepersonell opplysningsrett i gitte situasjoner.

Utlevering av taushetsbelagte opplysninger fra andre aktører som for eksempel NAV, barnevernstjenesten og barnehagen må bero på det aktuelle organs regelverk.

For mer informasjon om taushetsplikten se rundskriv til helsepersonelloven med kommentarer, (Helsedirektoratet 2012) og rundskriv om helsepersonellets taushetsplikt, (Helsedirektoratet 2010).

Samtykke

Hovedreglene om samtykke til helsehjelp

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1.

For at samtykke skal være gyldig må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Informasjonen skal tilpasses den enkelte pasients forutsetninger som alder, erfaringer, kognitiv funksjonsevne, modenhet og kultur- og språkbakgrunn. Barn har også, uansett alder, krav på informasjon om sin tilstand og behandling.

Hvem har samtykkekompetanse

Med samtykkekompetanse menes pasientens kompetanse til å ta avgjørelse i spørsmål om helsehjelp. I denne sammenhengen gjelder det habilitering og rehabilitering og samtykke til utarbeidelse av individuell plan eller oppnevning av koordinator. Myndige personer og mindreårige etter fylte 16 år har som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp, jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd.

Bortfall av samtykkekompetanse

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av kognitive eller psykiske tilstander, demens eller utviklingshemning åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 annet ledd. Den manglende forståelsen må knytte seg til begrunnelsen for at helsehjelpen skal gis. Det vil si tiltakets art og konsekvensene av helsehjelpen.

Det er den som yter helsehjelp som avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke. En persons samtykkekompetanse kan variere både avhengig av hvilken helsehjelp som skal gis og personens tilstand. En person med utviklingshemming kan for eksempel gjennom tidligere erfaring ha samtykkekompetanse i spørsmål om ulike habiliteringstiltak, samtidig som vedkommende ikke forstår behovet for medisiner.

Et annet eksempel er personer med demens som kan være i stand til å samtykke i tider på døgnet hvor vedkommende er uthvilt. Det kan også være pasienter som midlertidig er i en tilstand som gjør at de ikke er samtykkekompetente, for eksempel ved en kraftig infeksjon eller liknende. I slike situasjoner er det viktig at helsehjelpen legges til rette slik at den enkelte kan samtykke så langt det lar seg gjøre.

Pasienter uten samtykkekompetanse

I de tilfeller der pasienten mangler samtykkekompetanse er det ulike representasjonsregler avhengig av pasientens alder.

Samtykke på vegne av barn og ungdom

Foreldre, eller andre med foreldreansvar, har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år og mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 og § 4-5. Uavhengig av alder har barn krav på informasjon om sin helsetilstand og behandling.

Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnet høres før det fattes beslutning om helsehjelp. Det skal legges økende vekt på barnets mening ut fra alder og modenhet. Fra fylte 12 år skal barnet høres i alle saker som angår egen helse. Bestemmelsen i § 4-4 innebærer at barn over 12 år i økende grad skal ha selvbestemmelse i helsespørsmål. Dette kan betraktes som en "delt samtykkekompetanse" mellom foreldre/foresatte og barn mellom 12 og 16 år.

Er det uenighet mellom barnet og foreldrene, skal i utgangspunktet foreldrenes syn legges til grunn. For barn under 12 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret avgjørelsesmyndigheten alene, så sant myndigheten brukes til barnets beste.

Myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse

Helsepersonell kan ta avgjørelser i helsespørsmål av lite inngripende karakter på vegne av pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse jfr. pasient- og brukerrettighetsloven 4-6, første ledd. Dette kan bare gjøres hvis det kan antas at pasienten ville samtykket dersom vedkommende hadde vært i stand til det.

Også helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, besluttes av helsepersonell, jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, annet ledd. Forutsetningen er at hjelpen anses å være i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Det skal innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende der det er mulig.

Selv om det er helsepersonellet som tar avgjørelser i spørsmålet om helsehjelp til pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse, har likevel pasienten og pasientens nærmeste pårørende rett til medvirkning og informasjon.

Pasienter som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området

Pasienter som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området skal selv treffe avgjørelser om helsehjelp i så stor utstrekning som mulig. Hvis det ikke er mulig, samtykker vergen på vegne av pasienten jfr. pasient- og brukerrettighetsloven 4-7.

Krav til samtykkets form

Det er ikke noe krav om skriftlig samtykke til helsehjelp. Muntlig samtykke kan gis enten uttrykkelig eller stilltiende jfr. pasient- og brukerrettighetsloven 4-2. I praksis skjer dette oftest ved konkludent adferd. Det betyr at pasientens handlemåte tilkjennegir om vedkommende samtykker. Et eksempel kan være at pasienten møter opp til et rehabiliteringsopphold.

Jo mer inngripende tiltaket er, desto strengere er kravet til sannsynlighet for at pasienten faktisk er tilstrekkelig informert og samtykker.

Tilbakekall av samtykke

Pasienten kan når som helst trekke samtykke helt eller delvis tilbake jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, annet ledd. I slike tilfeller plikter den som yter helsehjelpen å gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes, og at helsehjelpen opphører.

Det kan også tenkes at pasienten ikke lenger har samtykkekompetanse i forhold til å avslutte helsehjelpen. I slike tilfeller kan representert samtykke eller presumert samtykke gi nødvendig rettslig grunnlag for å fortsette behandlingen, med mindre pasienten motsetter seg gjennomføringen av helsehjelpen.

Pasienter som motsetter seg helsehjelpen

Dersom en pasient med manglende samtykkekompetanse motsetter seg helsehjelpen, kommer ikke reglene om representert eller presumert samtykke til anvendelse. Dersom en pasient med for eksempel demens ikke vil gjennomføre et rehabiliteringsopplegg, kan ikke helsepersonell avgjøre at helsehjelpen skal gjennomføres med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Det kreves da andre særskilte lovbestemmelser om bruk av tvang og makt, jfr. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A.

Les mer om dette i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, (Helsedirektoratet 2014).