Kapittel 5.3Forslag til endringer i regelverk

Tydeligere plikt for kommunen om samarbeid og/eller samordning i folkehelseloven

Etter folkehelselovens formålsbestemmelse skal loven sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte. Lovens pliktbestemmelser inneholder ingen uttrykkelig samordningsplikt. I forarbeidene til folkehelseloven fremgår det at departementet ikke fant grunn til å foreslå en bestemmelse om plikt for kommunen til å samordne gjennomføringen av folkehelsearbeidet i kommunen, jf. Prop. 90 L (2010-2011) pkt. 12.1.4.2. Det legges imidlertid til grunn at samordningsansvaret kommer til uttrykk gjennom lovens ulike bestemmelser. Det vises til at kommunen i sin helhet har ansvar for folkehelsearbeidet, som trolig er begrunnelsen for hvordan samordningsplikt ble ansett som unødvendig.

Det bør i arbeidet med revisjon av folkehelseloven vurderes om og eventuelt hvordan samarbeids- og/eller samordningsplikt kan komme tydeligere frem i loven, både på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå.

Mulige positive virkninger:

• Tydeligere ansvar for samarbeid og/eller samordning av kommunens folkehelsearbeid, som også kan fremme at det avsettes ressurser og prioriteres i praksis
• Kan medføre at tjenestetilbudet oppleves mer samlet og koordinert

Mulige negative virkninger:

• Kan påvirke kommunenes frihet til å innrette rusforebygging ut fra lokale forhold og forutsetninger

Vurdere å tydeliggjøre normering av folkehelsearbeid i kommunene

Det vurderes å være behov for å styrke kunnskapen om folkehelseloven, dens forhold til ulike sektorregelverk og hvordan lovverkene kan anvendes innenfor en helhetlig, folkerettslig sammenheng. Eksempelvis kan oppfyllelse av ansvaret etter folkehelseloven kapittel 4 i en strukturert arbeidsform, bidra til at kunnskap og erfaring fra velferdstjenestenes individrettede arbeid inkluderes i kunnskapsinnhentingen i folkehelsearbeidet, og at kunnskapen i folkehelsearbeidet anvendes i tjenesteutvikling.

I det tverrdepartementale rundskrivet Q-16/2013 Forebyggende innsats for barn og unge fremheves det at folkehelseloven angir «en arbeidsform som gir retning for å samordne ulike tjenester og tiltak for å nå felles mål», og at dette omfatter barns oppvekst og levekår og forebyggende innsats for barn og unge.

Folkehelsearbeidet er tverrsektorielt, og ansvaret for samordning og koordinering av folkehelsearbeidet er lagt til kommunen. Loven står dermed i en særstilling når det gjelder å angi felles formål, ansvar og oppgaver i det tverrsektorielle forebyggende rusarbeidet. Folkehelseloven angir ikke hvordan kommunen skal ivareta organiseringen av folkehelsearbeidet. Det sentrale er at folkehelsearbeidet er tverrsektorielt og samordnet.

Folkehelsekoordinatorfunksjonen er omtalt i flere kartlegginger[1]. Mange kommuner har innført folkehelsekoordinator som oppgaver delegeres til, men i mange tilfeller med lav stillingsprosent[2]. Det bør vurderes om det er behov for faglig normering knyttet til om kommunen bør ha rutiner for hvordan folkehelsearbeidet skal koordineres og ivaretas på tvers av alle sektorer. En folkehelsekoordinator bør også ses opp mot SLT-koordinator og andre tilstøtende funksjoner/oppgaver i kommunene, også rådgivende enhet for russaker i kommunen (se tiltaksforslag om dette under).

Mulige positive virkninger:

• Tydeligere veiledning til kommunene
• Kan redusere uønsket variasjon mellom kommuner, og dermed bedre tjenester overfor barn og unge

Mulige negative virkninger:

• Kan påvirke kommunenes frihet til å innrette innsats ut fra lokale forhold og forutsetninger
• Ressursbruk i forbindelse med utvikling av tydeligere normering

Følge med på hvordan den nye hjemmelen om forebyggende plan i barnevernloven forholder seg til bestemmelsene i folkehelseloven i praksis for kommunene

Plikten for kommunene til å ha en plan for å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker ble innført med barnevernsreformen i 2022 (jfr. barnevernslovens §15-1 annet ledd.) og er fortsatt under implementering i mange kommuner. Erfaringer hittil viser at en del kommuner strever med å komme i gang med den forebyggende planen. Forståelsene av hva forebygging er varierer på tvers av sektorer i kommunen, og det fremstår uklart for en del kommuner hvordan denne planen forholder seg til/skiller seg fra andre kommunale planer med forebyggende formål som kommunen er forpliktet til å ha (jf. statusrapporter fra Statsforvalteren og følgeevalueringen av barnevernsreformen). Både målgruppe og tiltak i kommunenes forebyggende planer kan potensielt overlappe. Kommunenes planstrategi er verktøy i arbeidet med å samordne det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge på systemnivå (jfr. Kommunens samordningsplikt i samarbeidsbestemmelsene)

Kommuner, statsforvaltere og KS har etterlyst veiledning om kommunens forebyggende plan fra nasjonale myndigheter. Den første statusrapporten fra følgeevalueringen av barnevernsreformen konkluderer med at det er behov for felles, tverrsektoriell veiledning om kommunes arbeid med den forebyggende planen fra nasjonale myndigheter[3]. Det vurderes også at det er behov for å tydeliggjøre og styrke kommunens ansvar for forebygging og samordning av det forebyggende arbeidet på systemnivå. Det bør følges med fremover på sammenhengen mellom bestemmelsen i folkehelseloven og barnevernsloven §15-1 i kommunene. Det vises også til det pågående oppdraget om veiledning om kommunens forebyggende ansvar på oppvekstområdet gitt fra KUBU til etatssamarbeidet, med leveranse i 2026. I dette oppdraget kan det vurderes å se hen til relevante erfaringer fra den nye loven i Sverige om kommunenes ansvar for kriminalitetsforebyggende arbeid som trådte i kraft 1. juli 2023. Loven bestemmer blant annet at kommunene skal ta et koordinerende ansvar for det kriminalitetsforebyggende arbeidet.[4]

Mulige positive virkninger:

• Tydeliggjøring/forenkling av forebyggingspliktene i kommunene
• Tydeligere plassering av kommunens forebyggende ansvar
• Bedre understøtting nasjonalt kan hjelpe kommunene til å oppfylle ansvaret og organisere innsats tverrsektorielt

Mulige negative virkninger:

• Tid og ressurser i forbindelse med tilrettelegging og oppfølging