​Den norske befolkningens helse er gjennomgående god. Helsen er imidlertid systematisk ulik mellom sosiale grupper i befolkningen. Helseatferd som røyking, fysisk aktivitet og kosthold er i stor grad påvirket av økonomiske og sosiale faktorer. Samtidig vet vi at helseatferd har stor betydning for en rekke ikke-smittsomme sykdommer. Lav sosioøkonomisk status øker sannsynligheten for et usunt kosthold, lite fysisk aktivitet og røyking. 

Når det gjelder alkoholbruk, er bildet noe mer komplisert. En sentral antakelse har vært at alkoholkonsumet øker med høyere sosioøkonomisk status. Det har også vært vanlig å anta at de negative konsekvensene av alkohol har vært mindre blant dem med høy sosioøkonomisk status, til tross for et høyere forbruk. Det er likevel mye usikkerhet knyttet til disse antakelsene.

Gitt denne usikkerheten knyttet til sosial ulikhet i alkoholbruk og alkoholrelatert sykelighet og dødelighet, har Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), nå Folkehelseinstituttet, utarbeidet denne rapporten for Helsedirektotatet. Den gir en oversikt over hva forskningen kan si om disse sammenhengene. Et klarere bilde vil kunne gi et bedre grunnlag for å utvikle tiltak for å utlikne ulikhetene.

Rapporten slår fast at det er de regulative virkemidlene, som høye priser, begrenset tilgjengelighet og regulering av promillekjøring, som er effektive for å begrense alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelatert sykelighet og dødelighet. Dette er også kostnadseffektive virkemidler.

Siden prisfølsomheten er større i lavinntekts- enn i høyinntektsgruppene, er det rimelig å anta at nedgangen i forbruket ved en prisøkning vil være størst i denne gruppen. Er det samtidig slik at de negative konsekvensene av alkoholforbruk er større i denne gruppen, kan en prisøkning dermed på en positiv måte bidra til å utjevne de sosioøkonomiske ulikhetene i alkoholrelatert sykelighet og dødelighet.

Rapporten inngår i Helsedirektoratets rapportserie om sosiale ulikheter i helse.

Fant du det du lette etter?​