​​​​​​​​​Kunnskapsgrunnlag​

Tobakksbruk er et samfunnsproblem som det er mulig å gjøre noe med og dermed redusere antall hjerte-, kols- og kreftpasienter som vil trenge behandling og omsorg i fremtiden. Folkehelseinstituttet har beregnet at omkring 6 700 personer i Norge hvert år dør av sykdommer forårsaket av røyking. Se Folkehelserapporten: Røyking og snusbruk i Noreg (fhi.no).

​Hvorfor det er viktig å forebygge tobakksbruk

Røyking øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, luftveissykdommer og kreft. De fleste tilfellene av lungekreft i Norge kunne vært unngått dersom ingen røykte.

Røyking i graviditeten øker risikoen for blant annet lav fødselsvekt, for tidlig fødsel, død i ukene rundt fødselen og krybbedød. De siste årene har stadig flere unge kvinner begynt med snus. Snusbruk i svangerskapet øker blant annet risikoen for lav fødselsvekt, for tidlig fødsel og dødfødsel.

Helsedirektoratet anslår at samfunnsøkonomiske kostnade​r knyttet til røyking i Norge utgjør åtte eller 80 milliarder kroner per år, avhengig av om man bare legger til grunn kostnader for helsevesenet eller også kostnader for samfunnet som helhet. Konsekvensene av røyking bæres i stor grad av kommunen og av kommunens befolkning. Forebygging av røykestart og arbeid med røykeslutt kan gi resultater i kommunene i form av mindre sykdom, lavere sykefravær, uførhet, tapte leveår og færre leveår med redusert livskvalitet.

Det er lokalt de nasjonale tiltakene skal virke

​Norge har tradisjonelt mange nasjonale tiltak på tobakksområdet. Men selv om tiltakene er sentraliserte, vil lokal oppfølging være nødvendig og gjøre dem sterkere. Det kan dreie seg om tilsyn, tobakksavvenningstiltak eller forebygging blant barn og unge. Kommunene oppnår på sin side færre håndhevingsproblemer av regler og friskere innbyggere.

​Store sosiale helseforskjeller som skyldes røyking

Røyking er kanskje den enkeltfaktoren som i størst grad påvirker de sosiale forskjellene i sykelighet og dødelighet. Personer med kort utdanning begynner tidligere å røyke, er utsatt for mer passiv røyking og slutter i mindre grad enn de med lengre utdanning.

Dersom kommunen ser at det er store forskjeller i levealder mellom utdanningsgruppene, vil et viktig tiltak på kort sikt være å jobbe for å redusere andelen som røyker, spesielt i gruppene med lav utdanning. Kommunene kan finne forskjellen i forventet levealder mellom ulike utdanningsgrupper i kommunens folkehelseprofil (fhi.no).

​Forebygging rettet mot individer/grupper eller systemet

Forebyggende tiltak kan rettes mot grupper med særlig høy risiko eller mot befolkningen som helhet. Ofte vil tiltak som rettes mot hele befolkningen gi større gevinst totalt sett enn tiltak for grupper med særlig høy risiko, rett og slett fordi de treffer flere. Det ene trenger ikke å utelukke det andre, tvert imot kan brede tiltak og smalere tiltak utfylle hverandre. Et samfunnstiltak, som for eksempel et røykeforbud kan føre til at det for mange blir vanskeligere å røyke slik at de ønsker å slutte. Da er det viktig å tilby hjelp til individuell røykeslutt i helsetjenesten og i lokalsamfunnet.​

Hvor mange røyker i hvert fylke? Og hvor mange dør av det?

Det er 12 prosent av den voksne befolkningen som røyker daglig (2016). Det er flest blant dem mellom 45 og 64 år og færrest blant de yngste. Det er omtrent ingen forskjell på menn og kvinner. Se statistikk om røyking, bruk av snus og e-sigaretter.

Mange slutter å røyke når de blir gravide, men det er fortsatt for mange som fortsetter. Dette er en gruppe som nås best gjennom de kommunale tjenestene. Tall for røyking blant gravide finnes i kommunens folkehelseprofil (fhi.no).

Det er store forskjeller mellom fylkene når det gjelder røyking, men det har vært en betydelig nedgang de siste 10–15 årene i alle fylkene.  

Fylke ​Andel som røyker daglig % Antall som røyker daglig (15+ år)​ Estimert antall dødsfall årlig pga. røyking​ [1]
​Østfold​2046 966​460
​Akershus​1464 529​631
​Oslo ​1368 388669
​Hedmark​1930 934​303
Oppland​​1726 702​261
​Buskerud​17​37 985​372
​Vestfold​1835 736​350
​Telemark ​2028 515​279
​Aust-Agder​1816 650​163
​Vest-Agder​1623 006225
​Rogaland​1865 908​645
​Hordaland 1561 538​602
​Sogn og Fjordane​1614 200​139
​Møre og Romsdal​15 32 067​314
​Sør-Trøndelag​1435 217345
​Nord-Trøndelag​1516 528​162
​Nordland1835 906​351
​Troms​1621 375​209
​Finnmark​2414 866​145
Tabell: Fylkesvis fordeling av andel og antall som røyker daglig (2010–2014) og antall dødsfall som skyldes røyking (2010).
 
[1] Estimert antall dødsfall er hentet fra Folkehelserapporten 2014 (fhi.no) og fordelt etter estimert antall røykere i fylkene i dag. Tallene vil dermed ikke være helt nøyaktige, men gir en pekepinn på omtrentlig størrelsesforhold.

​Røyking og utdanning henger nøye sammen

Tre-fire ganger så mange blant dem med ungdomsskoleutdanning som høyeste utdanning, røyker i forhold til dem med universitets-/høgskoleutdanning. Denne forskjellen finner man også igjen innad i fylkene. Det er også om lag like mange som røyker innenfor en utdanningsgruppe, uansett i hvilket fylke de bor. Det ser dermed ut til at det er ulike utdanningsnivå som forklarer forskjellene i røyking mellom fylkene, mer enn geografiske forskjeller.

Snus vanligere blant unge enn røyking

Andelen som bruker snus har steget betydelig de senere årene, og aller mest blant unge. Totalt i befolkningen er det 10 prosent som bruker snus daglig, og det er stor forskjell på menn og kvinner. Blant menn er det 13 prosent, og blant kvinner 7 prosent (2016). Det er også noen forskjeller mellom fylkene, mens utdanning ikke ser ut til å bety noe særlig for hvem som snuser og ikke.
 
Fylke ​Andel som snuser daglig % Antall som snuser daglig (15+ år)​
​Østfold6​14 811
​Akershus837 156
​Oslo 8​43 836
​Hedmark​812 403
Oppland​710 732
​Buskerud716 198
​Vestfold714 516
​Telemark 68 925
​Aust-Agder6​5 064
​Vest-Agder79 404
​Rogaland7 23 697
​Hordaland 7​29 097
​Sogn og Fjordane87 016
​Møre og Romsdal714 102
​Sør-Trøndelag11​26 051
​Nord-Trøndelag11​11 555
​Nordland918 059
​Troms79 880
​Finnmark53 362
Tabell: Fylkesvis fordeling av andel og antall som bruker snus daglig (2009–2013).

​Hva kan kommunene oppnå? 

Kommunens innsats mot røyking kan redusere forekomsten av flere sykdommer, som hjerte- og karsykdom, kols og kreft. Risikoen for sykdom reduseres umiddelbart etter røykeslutt og fortsetter å synke for hvert år man er røykfri (helsenorge.no).

En gevinst for både kommunen og innbyggerne er muligheten for redusert sykefravær. På lengre sikt kan man forebygge sykdom, få flere gode leveår og en friskere gruppe hjemmeboende eldre.

Regelverk​

​Relevante regler for kommunene

Tobakksskadelovens kapittel 5 (røykeloven) (lovdata.no):

§ 25. Røykeforbud i lokaler og transportmidler
§ 26. Tobakksforbud i barnehager
§ 27. Tobakksforbud på skoler og i skoletiden
§ 28. Vern av barn mot passiv røyking
§ 29. Tilsyn med tobakksforbudene

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. (lovdata.no):

§ 18. Røyking

Generelt om røykeforbudet i lokaler og transportmidler

Vernet mot passiv røyking er regulert i tobakksskadeloven § 25, den såkalte «røykeloven». Å røyke passivt vil si å puste inn luft som er forurenset av tobakksrøyk. Passiv røyking øker risikoen for de samme sykdommene som aktiv røyking øker risikoen for.

Alle har rett til å puste i røykfri luft på arbeidsplassen, i institusjoner, på offentlige transportmidler og i lokaler der allmennheten har adgang, som for eksempel kinoer, serveringssteder, butikker, offentlige kontorer og skoler.

Det er ikke anledning til å opprette røykerom eller røyke på enkeltkontorer. Det er unntak for installasjoner til havs (plattformer), institusjoner som erstatter beboernes hjem eller der virksomhetens art hindrer arbeidstakerne i å forlate arbeidslokalene i løpet av arbeidstiden. I tillegg kan røyking tillates i inntil halvparten av overnattingsrommene på hoteller og andre overnattingssteder, men da må de røykfrie rommene ikke være mindre eller av dårligere standard.

Alle utendørs inngangspartier til offentlige virksomheter og helseinstitusjoner skal være røykfrie. Den som eier, leier eller på annen måte er ansvarlig for virksomheten plikter å sørge for at bestemmelsen blir overholdt. På steder hvor det kan være tvil om røykeforbudet gjelder, skal det skiltes med forbudsskilt.

Tobakksskadeloven § 25 gir anledning til å bortvise fra lokalet/området den personen som på tross av advarsel overtrer lovens forbud.

​Tobakksfrie skoler og barnehager 

All tobakksbruk (røyking og snusing) er forbudt i alle barnehager, grunnskoler og videregående skolers lokaler og uteområder. Tobakksforbudet gjelder dessuten for alle elever i skoletiden. Det vil si at elever i grunnskole og videregående skole ikke skal snuse eller røyke i løpet av skoledagen.
Lovbestemt rett til et røykfritt miljø

​En egen bestemmelse i tobakksskadeloven (§ 28) skal beskytte barn mot passiv røyking og gir alle barn en lovbestemt rett til et røykfritt miljø. Dette er ment å være en holdningsskapende bestemmelse og det er ikke tilsyn eller sanksjoner tilknyttet. Det er den som er ansvarlig for barn som skal medvirke til at denne retten blir oppfylt.

​​​Serveringssteder skal være røykfrie

Siden 2004 har det vært røykeforbud på serveringssteder. Det har vært små problemer med håndhevingen innendørs, mens mange er mer usikre på hvordan de skal praktisere reglene ved utendørs servering. I hovedsak er det slik at en uteservering som skjermes i en slik grad at området ikke får «utluftning tilsvarende utendørs områder» vil kunne anses som et «lokale» og derfor være omfattet av røykeforbudet.

​Hjemmetjenesten og røyking

I hjemmetjenesten kan det oppstå et motsetningsforhold mellom arbeidstakerens rett til et røykfritt arbeidsmiljø og brukerens rett til omsorg/tjenester i det private hjem. Begge hensynene må ivaretas parallelt, og det påligger arbeidsgiver å komme frem til løsninger som gjør at kommunen kan ivareta sine plikter både overfor arbeidstakere og brukere av hjemmetjenesten. 

Eksempelvis kan det tilpasses hvilke arbeidstakere som jobber hvor, og man kan gå i dialog med brukeren om tilrettelegging gjennom utlufting eller lignende. Det er viktig at det utvises skjønn i forhold til eventuelle konfliktsituasjoner. Arbeidsgiver må forsøke å løse situasjonen slik at den enkelte arbeidstakers ønsker og behov ivaretas best mulig, og avtaler i forståelse med brukeren ansees som særlig praktisk og formålstjenlig.

​Institusjoner og røyking

Også i institusjoner oppstår motsetningsforhold mellom arbeidstakerens rett til et røykfritt arbeidsmiljø og brukerens ønsker og behov når institusjonen erstatter beboerens hjem. Det må være opp til arbeidsgiver selv å avgjøre hvordan arbeidet på disse rommene rent praktisk skal tilrettelegges. 

Det er viktig å utvise skjønn i eventuelle konfliktsituasjoner, og å forsøke å løse situasjonen slik at den enkelte arbeidstakers ønsker og behov ivaretas best mulig. Å komme frem til avtaler i forståelse med brukeren ansees som særlig praktisk og formålstjenlig.

Reglene for røyking på beboelsesrom i institusjoner ble i 2014 tydeliggjort i tobakksskadelovens § 25. Hovedregelen er alltid at lufta skal være røykfri i arbeidslokaler, men røyking kan likevel tillates i beboelsesrom i institusjoner som erstatter beboerens hjem. Når det gjelder anledningen til å opprette egne røykerom på slike institusjoner vil være opp til eier/styrer av den enkelte institusjon å vurdere stedets behov. Institusjonen plikter da å gi dem som ønsker det, tilbud om røykfrie rom. Denne unntaksbestemmelse gjelder ikke for institusjoner hvor det hovedsakelig bor personer under 18 år.

Kommunenes styringsrett rundt røyking og snusbruk

Det finnes muligheter og rettigheter innenfor lovverket til å ha røykfri arbeidsplass/kommune. KS Advokatene gjorde i mars 2010 en utredning av arbeidsgivers styringsrett og forbud mot røyking i arbeidstiden (vikna.kommune.no, pdf), etter en henvendelse fra Sogn og Fjordane fylkeskommune. KS Advokatene konkluderte som følger: 

«Arbeidsgiver kan i medhold av styringsretten og andre kompetansegrunnlag i stor grad forby tobakksrøyking i arbeidstiden. Kommuner og fylkeskommuner må kunne fastsette røykeforbud i arbeidstiden for stillinger som er særlig holdningsskapende. Det må for eksempel kunne stilles et slikt krav til ledere i helseinstitusjoner, lærere i grunnskolen og videregående skole under henvisning til at de er rollemodeller for ansatte, pasienter og elever. Arbeidsgivers styringsrett gir etter gjeldene rett i dag neppe tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for fylkeskommunen til å vedta et generelt røykeforbud som gjelder i hele arbeidstiden – uten hensyn til hvor arbeidstakeren oppholder seg.»

I etterkant av utredningen har KS Advokatene gjennomført en vurdering rundt arbeidsgivers styringsrett og bruk av snus blant ansatte. Ifølge KS Advokatene vil arbeidsgivers styringsrett sannsynligvis ha en mindre inngripende effekt på snusing sammenlignet med røyking. Bruk av snus er generelt forbundet med færre skadevirkninger og mindre effekt på det allmenne miljø. Det eksisterer heller ikke de samme lovmessige restriksjonene på bruk av snus (se for eksempel tobakkskadeloven som forbyr røyking i offentlige bygg og serveringssteder). På den annen side, så mener KS Advokatene at rollemodellargumentet også er relevant i forhold til snus.

Tilsyn

Det er hovedsakelig kommunen som skal føre tilsyn med at reglene (§§ 25, 26 og 27) overholdes. Dreier det seg om arbeidslokaler, føres tilsynet, med noen unntak, av Arbeidstilsynet.

​Tiltak og virkemidler

​De viktigste målene for det tobakksforebyggende arbeidet er å:

  • ​unngå at unge begynner å røyke eller snuse

  • motivere og tilby hjelp til snus- og røykeslutt

  • beskytte befolkningen og samfunnet mot tobakksskadene

Noen virkemidler er nasjonale, som lovgivning, avgifter og kampanjer, men det er likevel essensielt at implementering også skjer lokalt. Og selv om tobakksavvenning (tilbud om snus- og røykeslutt) kan ha nasjonale føringer, skjer den i stor grad lokalt.

Konkret kan nevnes kommunenes ansvar for tilsyn med røykeforbudet i tobakksskadeloven, samt styringsretten kommunene har som arbeidsgiver og virksomhetseier til å f.eks. forby røyking i arbeidstiden eller i sine virksomheter.

Kommunens virkemidler og handlingsrom

Kommunene har mange virkemidler innen tobakksområdet både som eier, myndighet og tjenesteyter. I tillegg til Tobakksskadeloven er Plan- og bygningsloven, Folkehelseloven og Helse- og omsorgsloven med på å ansvarliggjøre kommunene til å få til et helhetlig folkehelsearbeid med politisk forankring i kommuneplanen. 

Virkemidlene bør tilpasses befolkningen i kommunen, som kan variere betydelig fra små til store kommuner, avhengig av hvor i landet de ligger, og av økonomisk infrastruktur og lignende. Her kan folkehelseprofilene være nyttige (fhi.no). På kommunenivå finnes det lite statistikk på levevaner som kosthold, fysisk aktivitet, bruk av tobakk, alkohol og rusmidler. I folkehelseprofilen finnes data på røykevaner og overvekt blant kvinner ved svangerskapets begynnelse. Dette kan si noe om levevaner i hele kommunens befolkning.

Arenaer og tiltak

Tobakksfri oppvekst (barnehage og skole)

Tobakksbruk (røyking eller snusing) er forbudt i skoler og barnehager. Barn beskyttes også av bestemmelsen om barns rett til et røykfritt miljø (tobakksskadeloven § 28). Hver skole bør ha sin egen policy for gjennomføring av lovbestemmelsen om tobakksfri skoletid. Skolenes restriktive politikk og overholdelse av regelverk beskytter barn og unge mot tobakk og press.

Et godt fungerende miljø på skolen har et betydelig potensial for å påvirke en rekke beskyttende faktorer på individ- og gruppenivå. Slike beskyttende faktorer er bl.a. læring av sosial kompetanse, evne til å motstå gruppepress, god selvtillit og kunnskaper om risiko og skadevirkninger.

Ansatte i barnehager og skoler kan ikke bruke tobakk når de er på jobb. Kommunen bør derfor legge til rette for at ansattes eventuelle tobakksbruk ikke påvirker barna. Hjelp til snus-/røykeslutt er et viktig tiltak både for ansatte og elever. Tannhelsetjenesten og skolehelsetjenesten er viktige samarbeidspartnere i tillegg til øvrig sluttetilbud.

Tobakksforebygging i skolen

Skoleprogrammet FRI er det best evaluerte programmet mot tobakk på ungdomsskolen (fristedet.no), og anbefales av skole- og helsemyndigheter. Programmet gir best effekt om en involverer hele skolen og foresatte.

FRI handler om mestring, selvstendighet og trening i det å ta egne valg. Egenrefleksjon og erfaringsbasert læring er noe av styrken til FRI. Tema i programmet er tobakk, men en kan bruke metodene en lærer seg, til å sette grenser i forhold til andre livsstilsområder. Snus har de senere årene blitt en større utfordring, og har dermed også fått en stadig større plass i programmet.​​​

En del skoler underviser samtidig om rus og tobakk. Det er utarbeidet støttemateriell kalt Rusmiddelforebyggende arbeid i skolen med forslag til læringsaktiviteter (forebygging.no).

Verdens helseorganisasjon setter aktuelle tema på dagsorden på den årlige markeringen av Verdens tobakksfrie dag 31. mai, som også kan utnyttes i skolen.

​​Tobakksfri kommune

Kommunen kan som arbeidsgiver og virksomhetseier forby tobakksbruk i sine virksomheter. Forbud mot røyking (eventuelt også snusbruk) i arbeidstiden, røykeforbud i parker, på lekeplasser og på kollektivholdeplasser er eksempler på hva som hører inn under den kommunale styringsretten.

Vanlige begrunnelser for slik regulering av bruk av tobakk er:

  • hensynet til medarbeidernes helse
  • hensynet til kommunens tjenestemottakere
  • kommuneansattes funksjon som rollemodeller
  • ønsket om å være en helsefremmende virksomhet
  • redusert sykefravær
  • økt produktivitet

Forbud mot tobakk på arbeidsplassen kan i tillegg gjøre det lettere for arbeidstakerne å lykkes med egen snus- eller røykeslutt.

Innføring av tobakksfri kommune kan gjøres raskt og enkelt av rådmann og trenger ikke politisk vedtak. Men en bred beslutningsprosess med involvering av tillitsvalgte/ansatte og politisk behandling gjør at flere blir hørt og gir bedre eierskap til prosessen. Det øker muligheten for at vedtaket blir tatt godt imot.

Det bør vurderes om forbudet skal gjelde både røyking og snusbruk, og om forbudet skal gjelde i hele arbeidstiden eller bare på kommunens eiendom. Kommunen bør vurdere å tilby de ansatte snus- eller røykesluttkurs, for eksempel gjennom samarbeid med frisklivssentralen.

Eksempler på kommuner som har innført ulike forbud kan leses lenger nede på siden.

Tobakksfritt kulturliv/idrett/fritidsmiljø

Det kan være forskjellige eiere av ulike kultur- idretts- og fritidsarenaer. Kommunen eller eieren kan gjennom sin styringsrett innføre forbud mot tobakksbruk på sin arena. Typiske arenaer hvor barn ferdes, gjerne i følge med foreldre/voksne, bør innføre røykfrihet. For eksempel er dyrehagen i Kristiansand og fornøyelsesparken Tusenfryd røykfrie. Musikkfestivalen i Oslo for barn, Miniøya, er snus- og røykfri.

Spesielt viktig er det at idretten og idrettsarrangementer går foran med de gode eksemplene. Norges Idrettsforbund har laget retningslinjer for røyk og snus (idrettsforbundet.no)​ som blant annet trekker fram røyk- og snusfritt idrettsmiljø og informasjon om de skadevirkninger røyk og snus har på prestasjonsevne og helse. Det bør som prinsipp være tobakksfritt på sidelinja i idrettsarrangementer for ungdom, slik som f.eks. Norway Cup i fotball.​​​​

Helsetjenesten

Helsestasjoner kommer i kontakt med gravide og småbarnsforeldre, og kan gi hjelp til snus- og røykeslutt. Tobakksavvenningsarbeidet ved helsestasjonen bør omfatte:

  • Informasjonstiltak ved hjemmebesøk etter fødsel og ved oppfølging av barnet på helsestasjonen (helsesøster, lege, fysioterapeut)

  • Minimal intervensjon:
    1. Røyker/snuser du?
    2. Hva tenker du om det?
    3. Jeg vil anbefale deg å slutte, og jeg kan hjelpe deg.

  • Informasjon om appen Slutta og de øvrige hjelpesidene i snus- og røykeslutt på helsenorge.no.

  • Tilbud om veiledning/kurs i snus- og røykeslutt til gravide, kommende foreldre og småbarnsforeldre.

Frisklivssentralen er en kommunal tjeneste for personer som trenger hjelp til å endre levevaner. Frisklivssentraler tilbyr individuell og/eller gruppebasert veiledning i snus- eller røykeslutt.

Kommuner som ikke kan etablere egen frisklivstjeneste, bør se på muligheten for å inngå interkommunale samarbeid. Det er en målsetning at det skal finnes kommunale eller interkommunale frisklivstilbud til hele befolkningen.

Skolehelsetjenesten skal bidra til å styrke barn og ungdoms evne og mulighet til å ta gode valg for egen helse. Det innebærer at skolehelsetjenesten har en pådriverrolle og bør bidra i skolens helseundervisning. I skoleprogrammet FRI for ungdomsskolen er det flere leksjoner som er tilpasset og laget for skolehelsetjenesten (fristedet.no).

Fastlegen er en viktig aktør i det forebyggende arbeidet. Som en del av innsatsen rettet mot snus- og røykeslutt, bør fastlegen utføre minimal intervensjon overfor aktuelle pasienter. Kommunen bør etterspørre og oppfordre fastlegene til å gjennomføre minimal intervensjon.

Utsatte grupper

Noen kommer i mindre grad enn andre i kontakt med forebyggende tiltak, f.eks. fordi de ikke er i arbeid eller ikke selv oppsøker hjelp. Mange er imidlertid i kontakt med fastlegen sin iblant. Også NAV kan være en arena for forebyggende tiltak eller for å markedsføre hjelpetiltak.

Eksempler

​​En rekke kommuner har de senere årene erklært seg som røykfrie kommuner. Her er det noen eksempler på kommuner som har gjennomført dette. 

​Ved å søke på nett på ordene «røykfri kommune», «tobakksfri kommune» eller lignende kan man lett finne saksdokumenter som vil kunne være nyttige å lese hvis man selv er i planleggingsfasen for å innføre røyk-/tobakksfri kommune.

Det kan også være nyttig å se til nettverket Sunne kommuner (sunnekommuner.no).

Sist faglig oppdatert: 22. februar 2017

skriv ut del på facebook del på twitter