Se høringssiden for ytterligere informasjon

Statens Barnehus skal tilrettelegge for at det kan tas klinisk rettsmedisinske og odontologiske undersøkelser av barn og ungdom. Videre kan voksne med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse (særlig sårbare) gjennomgå klinisk rettsmedisinsk undersøkelse ved barnehuset. Beslutning om hvorvidt det skal foretas klinisk rettsmedisinsk eller odontologisk undersøkelse ligger til påtalemyndigheten i politiet.

I tillegg skal alle fornærmede som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep få tilbud om en medisinsk undersøkelse (sosialpediatrisk undersøkelse).

Det er egne felles retningslinjer for Statens Barnehus utgitt av Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet.

Faglige råd for klinisk rettsmedisinske og medisinske undersøkelser i Statens Barnehus er anbefalinger til:

  • helseforetak (del I)
  • helsepersonell som gjennomfører undersøkelsene i barnehuset (del II)

De faglige rådene skal bidra til god kvalitet i barnehusene og et likeverdig nasjonalt medisinsk tilbud til barn utsatt for vold og overgrep.

1. Det anbefales at de medisinske undersøkelsene ved Statens Barnehus gjennomføres som sosialpediatriske undersøkelser (del I)

Begrunnelse

De regionale helseforetakene har ansvar for det medisinske tilbudet ved Statens Barnehus. Alle medisinske undersøkelser bør gjennomføres som sosialpediatriske undersøkelser, herunder de klinisk rettsmedisinske og medisinske undersøkelsene. Ved en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse tilkommer spesielle rettsmedisinske prosedyrer i tillegg til en rettsmedisinsk erklæring (se anbefaling 7, del 2).

Barn utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt har betydelig risiko for å utvikle helseskader, sykdommer av psykisk og fysisk art, sosiale problemer som i stor grad utvikles i barne- og ungdomsalder, og som den enkelte tar med seg inn i voksen alder. Denne gruppe utsatte barn har økt risiko for lavere levealder og død i vanlige somatiske sykdommer. Det er derfor viktig å gjøre en totalvurdering av hvert barn tidlig for å spore tegn og symptomer på tilstander som bidrar til utvikling av helseskader og som kan rettes med gode tiltak. Sosialpediatrisk undersøkelse omfatter i tillegg til klinisk undersøkelse en bred sosial gjennomgang av det enkelte barn (se anbefaling 9, del 2).

Praktisk informasjon

Som hovedregel bør undersøkelsen gjennomføres ved barnehuset, så fremt undersøkelsen ikke krever spesialisert utstyr. Slikt utstyr kan for eksempel være radiologisk utstyr.  

2. Den sosialpediatriske undersøkelsen bør gjennomføres av barnelege med kompetanse i fagområdet (del I)

Begrunnelse

For å ivareta rettssikkerheten til alle involverte parter i straffe-, barnevern- og sivilrettssaker er det viktig at barnelege og sykepleier som utfører de sosialpediatriske undersøkelsene har realkompetanse. Det er også behov for inngående forståelse for og kjennskap til rettsmedisinske prinsipper og prosedyrer.

Ved undersøkelser på barn må man ha inngående kunnskap om barnekroppen og hvordan man fortolker funn, spesielt ved mistanke om seksuelle overgrep. I tillegg må legen som undersøker barnet ha kompetanse om sykdommer hos barn for å tolke symptomer og funn mot mulige differensialdiagnoser, samt kunnskap om barns normale psykomotoriske utvikling for å kunne vurdere eventuelle avvik.

I de tilfeller påtalemyndigheten beslutter det skal voksne med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse (særlig sårbare) ifølge Felles retningslinjer for Statens barnehus som hovedregel undersøkes i barnehusene. Det er naturlig at psykisk utviklingshemmede under 18 år undersøkes av barnelege, men de over 18 år bør undersøkes av lege som har erfaring med voksne psykisk utviklingshemmede.

Praktisk informasjon

For å sikre gode sosialpediatriske undersøkelser, bør legen ha gjennomgått en systematisk opplæring og veiledning innen sosialpediatri.

Opplæringen innen sosialpediatri omfatter blant annet

  • Klinisk undersøkelse inkludert kommunikasjon med barn utsatte for vold/overgrep
  • Kunnskap om ulike skader og lokalisasjon av skader
  • Ulike skademekanismer
  • Foto- og videodokumentasjon
  • Rettsmedisinske vurderinger og utarbeidelse av rettsmedisinske rapporter

Anbefalte kurs er blant annet:

  • B-kurs i rettsmedisin (DRK)
  • Relevante C-kurs innen klinisk rettsmedisin
  • Spesialistkurs. Barnemishandling og seksuelle overgrep (UiB) og andre.
  • E-læring (NKLM-UiB)

I tillegg anbefales:

  • Opplæring og supervisjon ved regionalavdeling eller i utlandet (3-6 måneder)
  • Klinisk erfaring i sosialpediatri under veiledning av erfaren sosialpediater
  • Klinisk virksomhet med minst 50 sosialpediatriske saker i året.

LIS-leger (barnesykdommer) og barneleger som har påbegynt opplæring innen sosialpediatri, kan også arbeide i Statens Barnehus under veiledning av lege med sosialpediatrisk kompetanse.

Referanser

  1. Politidirektoratet, Barne, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet: Felles retningslinjer for Statens Barnehus
  2. NOU (2001) Rognum-utvalget. Om rettsmedisinsk sakkyndighet
  3. Gilbert R, Kemp A, Thoburn J, Sidebotham P, Radford L, Glaser D, et al. (2009) Recognising and responding to child maltreatment. Lancet. 2009 Jan 10;373(9658):167-80.
  4. The American Board of Pediatrics: https://www.abp.org/content/child-abuse-pediatrics-certification

3. Samarbeidsavtaler bør inngås mellom det enkelte barnehus og helseforetakets barne- og ungdomsavdeling (del I)

Helsedirektoratet har i samarbeid med berørte parter utarbeidet en samarbeidsavtale som skal tegnes mellom det enkelte barnehus og det lokale helseforetaket som er utpekt til å gi bistand til barnehuset.

Mal for samarbeidsavtale kommer på et senere tidspunkt.

4. Helseforetakets virksomhet i barnehuset må inngå som del av deres styringssystem (del I)

Den som har det overordnede ansvaret ved helseforetaket skal sørge for at det etableres og gjennomføres systematisk styring av virksomhetens aktiviteter og at medarbeiderne i virksomheten medvirker til dette. Dette omfatter også helseforetakets virksomhet ved barnehusene.

Det vises til Veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

5. Kvaliteten på det medisinske tilbudet ved barnehusene bør sikres gjennom tilrettelegging og prioritering av utdanning og kompetanseheving innen sosialpediatri (del I)

I helseforetakets ansvar for tjenesten i Statens Barnehus inngår å sørge for at tilstrekkelig kompetent medisinsk personell er tilgjengelig for å ivareta behovet for klinisk rettsmedisinske og sosialpediatriske (medisinske) undersøkelser ved barnehuset.

Utdannelse av barneleger innen sosialpediatri og sykepleiere med sosialpediatrisk kompetanse bør prioriteres.

Arbeidet krever bred erfaring som barnelege og høy kompetanse, blant annet innen klinisk rettsmedisin. Helseforetaket bør derfor medvirke til at videreutdanning av barneleger i sosialpediatri prioriteres.

Arbeidsforholdene ved barnehusene må tilrettelegges slik at man sikrer kontinuitet for helsepersonellet som gjennomfører sosialpediatriske undersøkelser.

Den praktiske logistikken tilknyttet de sosialpediatriske undersøkelsene, det etterfølgende arbeidet med rapporter, erklæringer og annen oppfølging, er ofte tidkrevende.

Helsepersonell bør gis mulighet for å delta i nasjonale nettverk for å sikre god, oppdatert kunnskap og likeverdige tilbud. I tillegg bør det legges til rette for systematiske peer review-prosesser, dels lokalt, men også regionalt og nasjonalt.

Forskning viser at i land der leger har jobbet uten supervisjon og uten mulighet for peer review har det kunnet resultere i feil vurdering og at rettslige beslutninger tas på feil grunnlag. Det bør sikres at ingen jobber alene og uten faglig støtte i sosialpediatrien. Helseforetakene har et ansvar for at helsepersonellet gis mulighet for peer review og veiledning.

Det bør gis mulighet for faglig oppdatering ved skandinaviske møter og/eller internasjonale konferanser.

Det norske fagmiljøet i sosialpediatri bør delta i relevante internasjonale møter og konferanser for å sikre økt kompetanse innen faget utover det man kan lære nasjonalt.

Referanser

  1. Adams, Farst and Kellog (2018) Interpretation of Medical Findings in Suspected Child Sexual Abuse: An Update.
  2.  Jacqueline Mok (2018) Historic child sexual abuse: have we got it right? Archives of Diseas in Childhood.

6. Det bør gis tilbud om en sosialpediatrisk undersøkelse i Statens Barnehus til alle barn og unge som kan være utsatt for vold eller overgrep (del II) 

Begrunnelse

I Felles retningslinje for Statens Barnehus er det lagt til grunn at det medisinske tilbudet ved barnehuset skal omfatte alle fornærmede som kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep, med mindre andre vurderinger tilsier at en slik undersøkelse åpenbart er unødvendig.

Den sosialpediatriske undersøkelsen ved barnehuset er et viktig tilbud til barn som kan ha blitt utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, og den har to hovedformål:

  1. Formålet er å undersøke barnet for tegn på vold og overgrep, beskrive og dokumentere eventuelle skader.
  2. Undersøkelsen har en viktig medisinsk og psykososial betydning gjennom å utrede symptomer, påvise sykdom og behandle sykdom og skader. En slik medisinsk undersøkelse vil kunne trygge barnet og foresatte på at barnet ikke er fysisk skadet selv om det har vært utsatt for vold og overgrep. Videre vil en tidlig medisinsk undersøkelse bidra til en raskere kartlegging av symptomer, utredning, og veiledning til foresatte. Dette kan hindre ytterligere skade, påkjenning, lidelse eller fall i psykisk helsetilstand.

Ved avsluttet undersøkelse legges også en plan for eventuell oppfølging som vil ivareta det enkelte barns behov for videre helsehjelp og sosialpediatriske støttetiltak.

Praktisk informasjon

Barnet (ungdommen) informeres om undersøkelsen av sykepleier eller barnelege
Dersom det ikke foreligger begjæring om klinisk rettsmedisinsk undersøkelse skal det ikke utarbeides en rettsmedisinsk erklæring, men undersøkelsen skal dokumenteres i pasientjournalen.

Det kan bli aktuelt for politi og påtalemyndigheten senere å innhente opplysningene fra undersøkelsen. Ansvarlig barnelege kan da bli innkalt som vitne i en straffesak.

Referanser

  1. American Academy of Pediatrics, Stirling J and the Committee on Child Abuse and Neglect and Section on Adoption and Foster Care et al. (2008) Understanding the Behavioural and Emotional Consequences of Child Abuse. J Pediatrics 2008; 122: 667-673
  2. Felitti VJ, Anda RF, Nordenberg D et al. (1998) Relationship of Childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults: The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study.Am J Prev Med 1998;14:245-258.
  3. Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet (2016) Felles retningslinjer for Statens Barnehus.

8. Helsepersonell i Statens Barnehus bør innhente informasjon om barnet før de medisinske undersøkelsene gjennomføres (del II)

Begrunnelse

For at helsepersonellet skal kunne gjennomføre en god sosialpediatrisk undersøkelse, bør de ha relevant bakgrunnsinformasjon, både om den mistenkte krenkelsen og om barnets generelle helsetilstand. Inngående kunnskap om barnets medisinske tilstand gir et godt grunnlag for totalvurderingen av barnet.

Helsepersonellet bør derfor delta i første planleggingsmøte om barnet ved barnehuset.

Praktisk informasjon

Forut for den sosialpediatriske undersøkelsen bør helsepersonellet ha tilgang på journalnotater fra barnets relevante helsekontakter.

Helsepersonellet bør innhente en kortversjon av det som har fremkommet i saken forut for den sosialpediatriske undersøkelsen.

Helsepersonell bør være tilstede på første planleggingsmøte for blant annet å:

  • få kjennskap til tilgjengelig medisinsk informasjon før undersøkelsen
  • få kjennskap til saken
  • kunne gi resymé til legen som skal undersøke barnet

Referanser

  1. Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet (2016) Felles retningslinjer for Statens Barnehus

9. Den sosialpediatriske undersøkelsen bør bestå av sykehistorie og klinisk undersøkelse, med underlivsundersøkelse ved mistanke om seksuelle overgrep (del II)

Begrunnelse

En forsvarlig sosialpediatrisk undersøkelse bør bestå av anamnese og klinisk undersøkelse. Ved mistanke om seksuelle overgrep bør det utføres underlivsundersøkelse med kolposkopi for å sikre en detaljert vurdering av barnets helsetilstand.

For å kunne ivareta både barnets behov for helsehjelp og rettsvesenets behov for informasjon og bevis, er det viktig at den sosialpediatriske undersøkelsen har det samme basis innhold, uavhengig av hvem som er henvisende instans i utgangspunktet. En klinisk rettsmedisinsk undersøkelse vil ha spesifikke krav som er beskrevet i anbefaling 7, del II.

Det anbefales at sykepleier med kunnskap om barnesykepleie deltar ved gjennomføring av den sosialpediatriske undersøkelsen.

Praktisk informasjon

Sykepleier med barnekompetanse og realkompetanse om barn og vold avlaste barnelegen med definerte oppgaver av den sosialpediatriske undersøkelsen under veiledning fra barnelegen.

Felles systematikk i undersøkelsen og rapportskrivingen gir enhetlig utførelse av undersøkelsen. Samtidig gir det mulighet for å sikre høy faglig standard hos helsepersonellet og mulighet for å utvikle og evaluere kompetansen.

Den sosialpediatriske undersøkelsen

Følgende komponenter bør inngå i en sosialpediatrisk undersøkelse:

  • Anamneseopptak av barnet (samtale med barnet) inkl. sosialanamnese (foreldre, søsken). Hvem bor sammen med barnet?
  • Fullstendig klinisk undersøkelse, der hele kroppen inspiseres uten klær, hvor en ser etter tegn til at barnet har vært utsatt for vold (fysisk, seksuelt, psykisk, omsorgssvikt), og med adekvat bildedokumentasjon av relevante funn.
    – høyde, vekt og hodeomkrets med percentiler
    – pubertet dersom pågående pub grad iflg Tanner
    – utviklingsnivå og språk
    – hud og hodebunn: rift, kutt, sår, blåmerker, arr, utslett, håravfall osv.
    – munnhule/svelg: slimhinneskade, frenulumskade, tannstatus 
    – ører: se bak øret og på helix etter bloduttredelser  
    – collum: se spesielt nøye på halsen og i nakken etter hudforandringer, f.eks. etter kvelningsforsøk
  • Fortsatt klinisk undersøkelse etter Håndbok for helse- og omsorgspersonell ved mistanke om barnemishandling (nkvts.no)

Ved den kliniske statusundersøkelsen bør kroppsskisse, foto og video benyttes der kliniske funn kan relateres til årsaken til at den fornærmede utredes i barnehuset.

Beskrivelse av hudskader og andre skader bør gjøres nøye, med klar beskrivelse av lokalisasjon, størrelse og mulig alder for skaden.

  • Eventuelle supplerende undersøkelser (lab, mikro, røntgen osv.)
  • Eventuell sikring av biologiske spor.
  • Vurdere relevante medisinske tilstander som kan forklare mulige symptomer og tegn.
  • Identifisere symptomer som kan relateres til psykososiale belastninger.

Ved mistanke om seksuelle overgrep

Alle fornærmede etter seksuelle overgrep bør undersøkes med kolposkop.

Det er viktig at det brukes kolposkop ved antakelse om seksuelle overgrep. Dette sikrer godt innsyn og gir mulighet for å kunne lagre videoopptak av god kvalitet. Gode opptak av undersøkelsen sikrer mulighet for peer review og støtte til legen ved forberedelse til muntlig presentasjon i retten.

Ved spørsmål om fysiske skader på for eksempel ytre kjønnsorganer gir det helsepersonellet mulighet til å gi barnet forsikring om at det ikke er skader eller at skaden er begrenset. For noen barn er dette viktig i det terapeutiske arbeid.

Hvis det ikke foreligger spesifikk mistanke om seksuell misbruk, kan en avstå fra bruk av kolposkop til undersøkelsen.

Anbefalinger som fremgår under bør tilstrebes, men hensynet til hva som er mulig med det enkelte barn, vil kunne føre til avvik fra anbefalingene. Ingen barn bør undersøkes med tvang, men begjært klinisk rettsmedisinsk undersøkelse bør forsøkes gjennomført med avledningsprosedyrer.

Undersøkelse i narkose må overveies dersom barnet ikke klarer å samarbeide under undersøkelsen, særlig viktig ved seksuelle overgrep.

Testing for seksuelt overførbare infeksjoner

Testing for eventuell seksuell overført infeksjon hos prepubertale barn utføres ved symptomer på infeksjon eller ved historie eller funn som tyder på kontakt med overgripers kjønnsorgan. Postpubertale barn bør som hovedregel alltid testes. Selv om det ikke er symptomer, kan det likevel finnes infeksjon, som kan kreve at det settes inn behandling. Ved behov må medisinsk behandling startes og oppfølging planlegges.

Ny teknologi gir mulighet for å bruke PCR-undersøkelser av urin til påvisning av gonoré og Chlamydia med høy sensitivitet. Det er rask utvikling i dette felt og det vises til nye testmetoder og endringer i tolkning av undersøkelse for seksuelt overført sykdommer. Se oversiktsartikkel.

I utgangspunktet utføres test for gonoré og Chlamydia, og eventuelle andre infeksjoner på indikasjon. Undersøkelse utføres med relevante blodprøver for hepatitt B og C, syfilis og HIV. Om mistenkt overgriper kan være bærer av smitte etter reise i land og regioner der det finnes økt forekomst av seksuelt overførte sykdommer, må disse testene være obligatoriske. Testing av overgriper kan noen ganger brukes veiledende videre oppfølging og testing.

Det bør være lav terskel for å utføre diagnostisk test, hvis det fra foresattes side uttrykkes stor bekymring om barnet kan være smittet.

Samtykke

I saker der foreldrene er mistenkte må det foreligge et samtykke fra en midlertidig verge eller fra barneverntjenesten. Fritak for taushetsplikt bør også foreligge.

Om en av barnets foresatte er tilstede, bør de informeres om hvordan undersøkelsen utføres.

Før undersøkelsen må det informeres om at det blir gjort et videoopptak av undersøkelsen, samt formålet med dette opptaket.

Referanser

For retningslinjer for metode til undersøkelsen, dokumentasjon med opptak av undersøkelsen med kolposkop og eventuelle foto, vises til veiledning i nyeste fagbøker om emnet og internasjonale fagtidsskrifter (1,2).

  1. R. Kaplan, Adams, Starling og Giadino (2011) Medical Response to Child Sexual Abuse, STM
  2. RCPCH (2015) The physical signs of child sexual abuse. An evidence-based review and  uidance for best practice. Royal College of Paediatrics and Child Health. London.
  3. NKVTS (2012) Håndbok for helsepersonell ved mistanke om barnemishandling (nkvts.no)      
  4. C. Jenny, Crawford-Jakubiak. AAP (2013) The Evaluation of Children in the Primary Care Setting When Sexual Abuse is Suspected, AAP guidance.
  5. Adams, Farst and Kellog (2018) Interpretation of Medical Findings in Suspected Child Sexual Abuse: An Update, J Ped Adolesc Gynecol.
  6. Centers for Disease Control and Prevention (2015) Sexually transmitted diseases treatment Guidelines: Sexual assault and abuse and STDs (cdc.gov).
  7. Gilbert R, Kemp A, Thoburn J, Sidebotham P, Radford L, Glaser D, et al. (2009) Recognising and responding to child maltreatment. Lancet. 2009 Jan 10;373(9658):167-80.

10. Den sosialpediatriske undersøkelsen skal dokumenteres i barnets journal i helseforetakets journalsystem (del II)

Begrunnelse

Barneleger og sykepleiere som arbeider i Statens Barnehus er ansatt av helseforetaket, og følger dokumentasjonsplikten etter forskrift om pasientjournal. En sosialpediatrisk undersøkelse inneholder ofte viktig informasjon om krenkelser og risikofaktorer for senere helseproblemer, og denne informasjonen bør være tilgjengelig også for annet helsepersonell som kommer i kontakt med barnet.

Praktisk informasjon

Barnelege som arbeider i Statens Barnehus må ha tilgang til helseforetakets journalsystem. Det skrives løpende journal og det anbefales at skjermet journal benyttes ved spesielt sensitive opplysninger. Sensitive opplysninger er f.eks. opplysninger om etterforskning i straffesak og eventuelle video/bilder av kjønnsorganene dersom dette ikke er vesentlig for akuttbehandling av barnet/ungdommen.

Brev til samarbeidende helsepersonell, barnehus og barnevernstjeneste skrives i samme journalsystem.

Fra januar 2018 gir pasient- og brukerrettighetsloven helsepersonell tillatelse til å unnlate å gi informasjon til foreldrene, dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot det (lovdata.no).

Helseforetak med «Min journal» bør vurdere skjerming av pasientjournaler fra barnehuset.

Referanser

  1. Forskrift om pasientjournal (lovdata.no)
  2. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) (lovdata.no)

11. Helsepersonell bør være tilstede ved oppsummering av barnehusets totale vurdering av den fornærmede (samrådsmøte 2) (del II)

Begrunnelse

Deltakerne i samrådsmøte 2 er angitt i Felles retningslinjer for Statens Barnehus.

Barnehusenes oppgave er fordelt på tre etater som alle gjør sin vurdering av fornærmede. Det er nødvendig med en konklusjon etter oppholdet i barnehuset; hva er barnets status, hva bør gjøres videre, behov for henvisning og oppfølging og hvem har ansvaret for dette. Derved avklares oppfølging av barnet i eller utenfor barnehuset og det sikres videre helsemessig ivaretakelse av barnet.

Praktisk informasjon

Sykepleier som var med under den sosialpediatriske undersøkelsen, eller ved behov legen som undersøkte barnet, bør være tilstede ved samrådsmøte 2.

Dersom politiet har behov for ytterligere etterforskning i saken, må helsepersonell og barnevern samarbeide med politiet slik at eventuelle tiltak ikke forstyrrer etterforskningen.

Utover dette må helsepersonell og barnevern planlegge den videre oppfølgingen barnet har behov for.

Førende for planlegging og oppfølging må alltid være til barnets beste.

Referanser

  1. Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet (2016) Felles retningslinjer for Statens Barnehus.

12. Helsepersonell bør sørge for at barnet får videre medisinsk oppfølging (del II)

Begrunnelse

Etter den sosialpediatriske undersøkelsen av fornærmede, bør helsepersonellet som gjennomførte undersøkelsen sørge for eventuelle henvisninger og oppfølging til det ordinære helsesystemet.

Det er viktig at de som er ansvarlig for oppfølgingen av barnet har tilstrekkelig informasjon om barnet for å kunne gi adekvat oppfølging. Dersom den polisiære delen av undersøkelsen i barnehuset fører til straffesak, må all informasjon som sendes ut sjekkes av påtalejuristen.

Praktisk informasjon

Ved samrådsmøte 2 bør det legges en plan om behov for fortsatt medisinsk utredning og oppfølging.

Det bør sendes henvisning til de(n) instans(er) som bør følge opp barnet:

  • Sosialpediatrisk oppfølging
  • Barnemedisin
  • BUP
  • Annen spesialisthelsetjeneste
  • Kommunal helsetjeneste – fastlege, helsestasjon, skolehelse

For barn i førskolealder, som fortsatt følges i helsestasjonen 0–5 år, bør helsestasjonen og fastlegen få en kort melding om at barnet har vært i barnehuset, og at fortsatte helsestasjonskontroller er viktig oppfølging. I straffesaker må dette sjekkes med påtalejuristen og ingen straffesaks dokumenter skal videresendes av helsepersonell.

For barn i skolealder bør skolehelsetjenesten og fastlegen få en kort melding i likhet med ovenstående.

Referanser

  1. Lov om helsepersonell m.v (helsepersonelloven) (lovdata.no)
  2. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) (lovdata.no)

Sist faglig oppdatert: 12. juli 2018