Siden begynnelsen av 1800-tallet har det vært kjent at en kunne inhalere stoffer for å bli beruset (kloroform, lystgass og eter). Allerede 40–50 år før eter ble benyttet som narkosemiddel, hadde det vært brukt som sniffemiddel. Det gikk den gang en epidemi over England, som spredte seg til Frankrike og Tyskland.
Løsemidler
Ved «sniffing» forstås i dag vanligvis innånding av forskjellige flyktige organiske stoffer (flyktige hydrokarboner), som har det til felles at de kan fremkalle en viss form for lystfølelse og rus.
Det er produkter som inneholder løsemidler og aerosoler (spraygass) som er de mest vanlige sniffestoffer. Løsemidler brukes både i industrien og i husholdningen. Toluen inngår i tynnere for maling, lakk og lim. Trikloretylen (TRI) og trikloretan brukes i flere limtyper. n-heksan finnes blant annet i bensin, lim og lakkprodukter. Butan brukes i gasslightere.
Løsemidler
Rensevæsker, flekkfjernere og tusjpenner inneholder også vanlige sniffemidler. Det gjelder også bensin, som kan gi særlig skadelige virkninger. Vareutvalget er stort, selv om stadig flere produkter tilsettes stoffer slik at de blir uegnet til å sniffe. For eksempel er lynol ikke lenger sniffbart, og forsøk vil medføre sterk svie og irritasjon i halsen
BruksmåterSniffestoffene foreligger i væskeform, men pustes inn i aerosol- eller dampform. Væsken helles på en klut eller lignende hvor den raskt fordamper. Dampen pustes oftest inn gjennom både nese og munn. For å beholde mest mulig av dampen holder mange en plastpose rundt kluten. Noen heller løsemiddelet direkte i plastposen, eller trer en større pose delvis over hodet. Konsentrasjonen av løsemiddel i innåndingsluften kan da bli meget høy.
Virkninger
Korttidsvirkninger
Som ved bruk av andre stoffer, er virkningen avhengig av brukerens tidligere erfaringer, omstendighetene som stoffet tas inn i, type stoff og om det samtidig brukes alkohol eller narkotiske stoffer.
Korttidsvirkningen kommer raskt etter sniffingen og forsvinner som regel meget raskt. Virkningen etter en kort inhalasjon gir seg gjerne etter få minutter. Sniffingen må derfor skje mer eller mindre kontinuerlig for at virkningen skal holde seg.
Stoffene kommer inn i blodstrømmen direkte fra lungene og fordeles raskt utover i kroppens organer. De fleste hydrokarboner som finnes i løsemidlene er fettoppløselige og blir derfor raskt absorbert i sentralnervesystemet. Det gir forandringer i mange kroppsfunksjoner, som langsommere åndedrett og pulsfrekvens. Avhengig av dosen kan sniffestoffer påvises i blod- eller luftprøver opptil et døgn etter inntak, og lukten av løsemidler kan kjennes på pusten i flere timer.
Selve rusen ligner stort sett alkoholrus. Noen får en følelse av oppstemt lystighet, og blir pratsomme med livlige fantasier. Kvalme, økt spyttsekresjon, nysing, hosting, dårlig koordinasjon av musklene, nedsatte reflekser og sterkere sensitivitet for lys forekommer ofte.
Dyp inhalasjon av sniffemidler gjentatte ganger over en kort periode kan føre til tap av selvkontroll, hallusinasjoner, bevissthetstap og krampeanfall. Risikoen for plutselig død er da relativt stor. Døden inntrer først og fremst ved hjertearytmier, surstoffmangel og kvelning. I tillegg kommer ulykker og skader forårsaket av nedsatt vurderingsevne under rusen.
Langtidsvirkninger
Fysiske langtidsvirkninger av sniffing inkluderer blekhet, tørste, vekttap, neseblødning, blodskutte øyne og sår i munn og nese. Noen løsemidler kan gi redusert blodcelleproduksjon i benmargen, mens andre nedsetter lever- og nyrefunksjonen. De fleste virkninger forsvinner når sniffingen opphører, men særlig trikloretan kan gi varige lever- og nyreskader. Samtidig bruk av alkohol vil forverre tilstanden. Av kroniske symptomer er hodepine, tretthet, deprimert stemningsleie, aggressivitet og forfølgelsesforestillinger vanlige. Symptomer i form av synshallusinasjoner og nedsatt bevissthet kan ofte påvises. Langtidsbruk kan føre til svinn av hjernesubstans. Symptomer
på hjerneskade omfatter betydelige psykiske forstyrrelser, problemer med muskelkoordinasjonen og skjelvinger. Bensinsniffing kan dessuten medføre atferdsendringer som følge av blyforgiftning.
Sniffestoffer og graviditet
En vet foreløpig relativt lite om hvordan sniffestoffene virker inn på svangerskap og fødsel, men erfaringer fra dyreforsøk tyder på at det er en økt risiko for misdannelser og skade på fosteret.
Toleranse og avhengighet
Misbruk av løsemidler fører vanligvis til toleranseøkning, slik at dosen må økes for å gi samme virkning. En daglig misbruker må derfor etter få måneder innånde temmelig store mengder av stoffet for å opprettholde virkningen. Hvis stoffinntaket plutselig stanses, kan de fysiske abstinenssymptomene være plagsomme. Plagene kan blant annet være hodepine, magesmerter, muskelkramper og i spesielle tilfeller delirier.
Terapeutisk bruk
Sniffestoffer har ingen terapeutisk anvendelse.
Utbredelse
Omfanget av bruken av sniffestoffer har alltid gått i bølger. Undersøkelser blant ungdom viser også at andelen som noen gang har sniffet, har gått vesentlig ned på 1990-tallet sammenlignet med tidligere tiår.
Sniffing er mest vanlig i sene barneår og tidlige ungdomsår. De fleste som sniffer, lar det bli med en kortvarig eksperimentering og slutter i 15–16 års alderen. I et skole- eller ungdomsmiljø kan sniffing plutselig «oppstå som en epidemi», for så å forsvinne igjen etter kort tid.
Mange av de som fortsetter etter ungdomstiden med misbruk av løsemidler, preges av store problemer fra barndom og oppvekst samt få ressurser til å hjelpe seg ut av en forkommen situasjon.
Prosent av ungdom i alderen 15-20 år som oppgir at de noen gang har sniffet:
