Å gi helsehjelp til pasienter med dårlig prognose er utfordrende på flere måter. Mulighetene for å oppnå bedring gjennom medisinske tiltak ønskes benyttet så langt det er mulig, samtidig kan det være betenkelig å overbehandle en pasient som bare har dager eller få uker igjen å leve.
Livsforlengende behandling vil være alternativet der helbredende behandling ikke er mulig. Alvorlige beslutninger må tas, enten om å starte eller fortsette livsforlengende behandling eller å la være å starte eller avbryte slik behandling. I disse situasjonene er det viktig at faglige, etiske og juridiske forhold blir overveid på en måte som skaper tillit i befolkningen. Det kan også være behov for å trekke inn miljøer som er spesielt opptatt av disse problemstillingene. Kliniske etikkomiteer, som er etablert på mange sykehus, vil være viktige bidragsytere i denne typen spørsmål.
Veilederen bygger på dagens kunnskap, etablerte ordninger og dagens rettsregler. Veilederen skal først og fremst være lett tilgjengelig for helsepersonell, omtalen av juridiske forhold er tilpasset dette.
Behovet for en veileder for prosessen rundt beslutninger om livsforlengende behandling har over noe tid kommet til uttrykk i fagmiljøene i helsetjenesten. Både faglige diskusjoner og konkrete enkeltsaker som er blitt kjent gjennom media har vist at det er behov for felles veiledning som kan være en referanseramme for de beslutninger helsepersonell står overfor i enkelt tilfeller. Seksjon for for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og Den norske legeforening har gjort et betydelig arbeid med veilederen, og det har vært bred involvering av fagmiljøer. Spesielt er det grunn til å fremheve Reidun Førdes innsats som leder av arbeidsgruppen som har utarbeidet veilederen.