I 2006 startet et omfattende arbeid med å gjennomgå dagens praksis i høreapparatformidling for deretter å foreslå alternative og mer hensiktsmessige måter å løse oppgavene på.
Dagens regelverk, som behandler høreapparater på en annen måte en andre tekniske hjelpemidler, er med på å forskjellsbehandle hørselshemmede i forhold til andre grupper med andre typer nedsatt funksjonsevne. Arbeidsgruppens flertall foreslår derfor at høreapparater, den ytre del av cochlea-implantater, tinnitusmaskerere samt andre hørselstekniske hjelpemidler likestilles og finansieres på samme måte som andre hjelpemidler.
Modellen (som er utførlig beskrevet i kapittel 5 og oppsummert og vurdert i lys av mandatet fra departementene i kapittel 6) ivaretar en styrket faglig formidling og rehabilitering både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. I tillegg foreslås det flere tiltak som kan bidra til kostnadseffektivitet. Hørselshemmede har hittil stort sett manglet rehabiliteringstilbud og undersøkelser har vist at høreapparatene ikke alltid oppleves nyttig og blir liggende i skuffer. Ved å styrke den hørselsfaglige formidlingen og gi muligheter for rehabiliteringstilbud vil flere nyttiggjøre seg høreapparater og få bistand til å tilpasse hørselstekniske hjelpemidler. For å få dette til i praksis er det viktig at arbeidsgruppens forslag om henvisning fra hørselssentralene og private øre-nese-hals-spesialister til kommunene ved fastlegene, blir fulgt opp. Det er også grunn til å øke bruk av individuell plan som samhandlingsverktøy når det gjelder personer med nedsatt hørsel. Arbeidsgruppens forslag om å styrke den tverrfaglige bemanningen på hørselssentralene er avgjørende for å få dette til i praksis. Det er også behov for faglig styrking av hjelpemiddelsentralene.
Merk at dokumentet inneholder vedlegg fra og med side 74. Disse er gjengitt med farget bakgrunn.