Fastlegen har en sentral rolle i å styrke rusmiddelforebyggingsarbeidet i kommunen både gjennom planlegging og praktisk gjennomføring.
Fastlegen har det koordinerende ansvar for helsetjenester til barn, ungdom og voksne/eldre ut fra sin vurdering av situasjonen. Fastlegen skal utrede både somatiske, fysiske og psykiske symptomer. Fastlegen kan samarbeide med andre instanser, eller henvise til utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten (TSB og psykisk helsevern) - og kan følge opp eventuelt med medikamentell behandling.
Fastlegen har også et ansvar for voksne med atferd som utgjør en helserisiko. Fastlegene har verktøy for å oppdage høykonsumenter, hvor alkoholkonsumet utgjør en helserisiko. Fastlegene kan ved å spørre om rusmiddelbruk oppdage begynnende eller mer alvorlig (rus-) alkoholproblemer og har henvisningsrett/-plikt til spesialisthelsetjenesten.
Internasjonal rusmiddelforskning tyder på at det er god forskningsmessig evidens for redusert bruk av alkohol og narkotika ved tidlig intervensjon i såkalte ”general medical settings.
Økning i rusmiddelproblemer
Legene kommer i kontakt med mange mennesker som kan ha helseskadelig alkoholforbruk, uten at problemdrikkingen avdekkes eller blir gjenstand for intervensjon. Det er en særlig økningen av tidlige problemdrikkere og rusproblemer hos sosialt velfungerende personer. Dette vil gi et økende press på helsevesenet/helsetjenestene i kommunene, og mobilisere behov for intervensjonstilbud av en annen type enn det tradisjonelle behandlingsapparatet har representert. I tillegg vil antallet sannsynligvis øke med forventet vekst av antall eldre (eldrebølgen).
Alkoholrelatert dødelighet er generelt underestimert fordi bare direkte alkoholrelaterte dødsfall blir registrert, og ikke tilfellene hvor alkohol er en medvirkende faktor. Vi vet også at alkoholforbruk er den viktigste enkeltstående faktor når det gjelder prematur død hos middelaldrende menn.
Mange personer som kommer til legen beskriver diffuse symptomer som angst, depresjon, søvnløshet etc. uten at disse blir spurt om sine rusbruksvaner. Det kan medføre at pasienten rutinemessig får foreskrevet medikamenter som i seg selv er avhengighetsskapende. Særlig har dette skjedd for kvinner. Pasientene ”hjelpes” inn i et blandingsmisbruk uten å få hjelp for sine foreliggende alkoholproblemer. (Fanny Duckert, IS 1455)
Når det gjelder helseundersøkelse så er det ikke nødvendigvis best å fokusere på rusmiddelproblemer isolert. Et ”livsstil- og helse-perspektiv” er en mer funksjonell tilnærming. Vi har kartleggings- og rådgivningsverktøy som er enkle å administrere og anvendelige innenfor ulike situasjoner, såkalte mini-intervensjoner (screening and brief intervention). Vi vet at disse har dokumentert effekt på alkoholforbruket hos risikokonsumenter og storkonsumenter.
På lik linje med andre livsstilvaner
Leger bør snakke om alkoholvaner på lik linje med andre livsstilsvaner som for eksempel kosthold/ernæring, røyking og mosjon/fyskisk aktivitet. Helsepersonell bør tenke på alkoholbruk som et normalfenomen med glidende overganger til problemer. Dessuten må vi tro på at det faktisk går an å gjøre noe for å redusere et for høyt forbruk. Det er denne tiltroen vi skal formidle, og som blir utgangspunkt for det praktiske endringsarbeidet.
Det er store individuelle variasjoner i drikkemønster og type, varighet og alvorlighetsgrad av alkoholproblemet. En viktig forutsetning blir derfor et kartleggingsarbeid som fanger opp denne variasjonsbredden.
Leger bør arbeide systematisk for å oppdage problemer hos pasienten tidlig. Legene kan gjøre forebyggings- og tidlig intervensjonsarbeid mer systematisk ved ta i bruk verktøyene AUDIT, TWEAK eventuelt DUDIT. Skåringsresultatet kan benyttes som et utgangspunkt for en god samtale samtidig som det vil danne grunnlag for utarbeidingen av målsettinger, og for hvilke endringer som må satses på i den enkeltes drikkemønster.
Leger kan også henvise pasienten til kommunens frisklivssentral eller til henvise til tverrfaglig spesialisert behandling – avhengig av alvorlighetsgraden til den enkelte pasient.
Helsestasjonens rolle i det forebyggende arbeidet
Helsestasjonen skiller seg fra kurative tjenester/spesialisthelsetjenesten ved å være et tilbud om veiledning, rådgivning - og ikke behandling. Helsestasjon og skolehelsetjenester er en lovpålagt tjeneste med ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid. Retten til disse tjenestene gjelder for alle barn og unge under 20 år. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er et tilbud det er enkelt å oppsøke, og hvor en blir tatt på alvor med små og store problemer.
Tilbudet er gratis og lett tilgjengelig, og personalet har kompetanse som kan støtte opp under den enkelte og de foresatte. Helsestasjon for ungdom og skolehelsetjenesten har høy grad av brukerinvolvering og aksept for brukernes ønsker/behov og er døråpner til andre tjenester ved behov. Personalet kan følge opp og henvise disse hvis de har ansatt en lege med henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten.