Tobakksskadeloven

Det er mange som melder om plager ved røyking fra naboer. Det kan være røyk som siver gjennom bygningen fra en leilighet til en annen, røyk fra nærliggende balkonger eller fra bakgård som siver inn gjennom vinduer. ​

Tobakksskadeloven § 12 regulerer ikke røyking utendørs og i private hjem. Ovenfor nevnte tilfeller faller derfor utenfor tobakksskadelovens virkeområde. Vi ser imidlertid at toleransen for å bli utsatt for passiv røyking eller ubehag fra andres tobakksrøyk blir stadig lavere som følge av en generell holdningsendring i samfunnet når det gjelder tobakksbruk. Helseskadene ved passiv røyking er godt kjent.

​Røykeforbudet gjelder for steder som serverer mat eller drikke og som samtidig er et arbeidslokale eller et lokale hvor allmennheten har adgang. På slike steder er det ikke tillatt å røyke. Det er ikke lov å ha røykerom slike steder. Normalt har hvem som helst adgang til et serveringssted, slik at det ikke er tvil om at stedet faller innenfor lovens ordlyd; ”lokaler der allmennheten har adgang”. Dersom et serveringssted krever et medlemskap for at folk skal få adgang, endrer ikke dette at allmennheten generelt sett, har adgang til lokalet.

Loven gjelder ikke i private hjem, og enkelte private møter eller sammenkomster kan ha en så lukket karakter at de kan likestilles med møter i private hjem.

Det har blitt forsøkt opprettet ulike former for klubber med adgangsbegrensninger for å omgå lovbestemmelsen om røykeforbud. Under behandlingen av lovforslaget i Stortinget uttalte flertallet at lovens intensjon ikke skal omgås ved å opprette medlemsklubber. Høyesterett har avsagt en dom der det fremgår det at en røykeklubb ved et hotell anses som et lokale som åpent for allmennheten og omfattes av begrepet ”arbeidslokaler” etter tobakksskadeloven, se § 12.

Dommen viser til at slike arrangementer er allment tilgjengelige, og ikke kan regnes som sammenkomster av mer privat karakter. Det sies videre at dersom slike røykeklubber skulle bli godtatt, vil det åpne for å opprettelsen av foreninger med lite reelt innhold, og i praksis undergrave totalforbudet mot røyking på serveringssteder.

Hvert tilfelle må vurderes konkret og det er tilsynsmyndighetene som må ta stilling til lovligheten i hvert enkelt tilfelle.

​Uteservering omfattes i utgangspunktet ikke av røykeforbudet i § 12. Det går likevel en grense mellom uteservering med overbygg, lé-vegger osv., og det som må defineres som et lokale etter loven. Formålet med reglene er å beskytte mot passiv røyking. Dersom overbygningen eller lignende er av en slik karakter at området ikke får en utlufting tilsvarende utendørs områder, vil dette være et argument for at loven gjelder. Konkrete saker må avgjøres av den lokale tilsynsmyndighet; kommunen og Arbeidstilsynet.

Høyesterett har i 2011 behandlet en sak om adgangen til å røyke på et uteområde på et serveringssted, uteområdet var i betydelig grad bygget inn. Høyesterett vurderte hvorvidt det avskjermete uteserveringsområdet måtte anses som et ”lokale” i tobakksskadelovens forstand, jf nåværende § 12 tredje ledd hvilket i tilfellet vil innebære at det ikke er adgang til å tillate røyking der.Etter Høyesteretts syn avhenger dette av hvor omfattende avskjermingen er, mens avskjermingens fysiske karakter ikke spiller noen rolle (om det er permanente innretninger, om det er solide materialer mv).

Høyesterett viser til at den sentrale normen er hvorvidt ”overbygningen eller lignende er av en slik karakter at området ikke får en utluftning tilsvarende utendørs områder”.

Når det så gjelder den nærmere avgrensningen av ovennevnte norm, sier Høyesterett at dersom kommunen har utarbeidet retningslinjer må disse tillegges stor vekt. Tilsvarende gjelder for Arbeidstilsynets praksis/veiledende norm. Høyesterett presiserer videre at normen kun relaterer seg til den fysiske avskjermingens omfang, og at ytre og varierende forhold (skiftende vær og vind mv) er irrelevant.