Helsedirektoratet ga Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse i oppdrag å lede et 3-årig program (2007–2010) for å styrke kompetansen i utredningsarbeidet for personer med demens. Viktig kunnskap og erfaringer er samlet i en rapport, «Ny kunnskap, bedre omsorg» – Utredning og diagnostisering av demens i primærhelsetjenesten. Rapporten kan være en hjelp til å nå Demensplanens mål.
Det har vært en markant økning i antall kommuner som i løpet av demensplanens første planperiode (2007–2010) har satt demensutredning i system. Mange kommuner har valgt å organisere utredningen i tråd med de nasjonale anbefalingene og bruker det standardiserte utredningsverktøyet som er anbefalt av Helsedirektoratet og Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse.
Dette presenteres nedenfor:
- Demensutredning i kommunehelsetjenesten, utredningsverktøy til bruk for leger
- Demensutredning i kommunehelsetjenesten, utredningsverktøy til bruk for helsepersonell
- Utredning og oppfølging av pasienter i sykehjem med fokus på demens, utredningsverktøy til bruk for helsepersonell og sykehjemsleger
- Veileder, demensutredning i kommunehelsetjenesten
Ved oppstart av et demensteam er det viktig å ha kontakt med fastlegene i kommunen for å avklare ansvarsfordeling i utredningsprosessen. Demensteamet bør bestå av tre til fem personer og være tverrfaglig sammensatt. Det er en fordel å ha en lege tilknyttet demensteamet.
Hvor store stillinger eller hvor mye tid som skal settes av, avhenger av størrelsen på kommunen, forventet antall personer med demens og hvilke oppgaver som er tillagt demensteamet.
For å gjøre demensteamet kjent i befolkningen og for ansatte i helse- og omsorgstjenestene er det nyttig å utarbeide en informasjonsfolder som gir oversikt over tilbud og kontaktinformasjon, og informere om tiltaket på kommunens nettsider.
For at alle norske kommuner skal få etablert et godt fungerende demensteam er det utviklet en håndbok. Håndboken beskriver hvordan man etablerer og driver et demensteam.
God kommunikasjon er en forutsetning for å utrede, avdekke og diagnostisere demens. Kunnskap om den andres språk og kultur gjør kommunikasjon mulig, og flerkulturell forståelse minsker muligheten for kommunikasjonsproblemer. Retten til tilpassede tjenester er nedfelt i internasjonale konvensjoner og i norsk lovverk.
Sameloven definerer et forvaltningsområde for samisk språk som for tiden består av kommunene Snåsa, Tysfjord, Lavangen, Kåfjord, Porsanger, Kautokeino, Karasjok, Tana og Nesseby. I disse kommunene har brukerne rett til å bli betjent på samisk skriftlig og muntlig.
Subsidiært har de rett til tolk. Disse rettighetene gjelder også i forhold til fylkeskommunale og statlige tjenester i Troms, Finnmark, Nordland og Nord-Trøndelag som dekker de nevnte kommuner. I tillegg til dette er det mange kommuner med samisk befolkning som ikke faller inn under språkloven.
Noen av de store utfordringene for personer som får demens og som har samisk språklig og kulturell identitet vil være kommunikasjon med helse- og sosialtjenesten og gjenkjennelse av kultur og miljø.
Kunnskap og kompetanse om utredning, diagnostisering og behandlings- og omsorgstiltak for personer med demens som har samisk språklig og kulturell identitet er fortsatt lav. Det trengs derfor opplysninger og informasjon til pasienten selv, deres pårørende, helse- og omsorgspersonell og allmennheten.
1.1.2010 startet et 3-årig demensprogram (2010 – 2013) for å utvikle gode tjenestetilbud for personer med samisk språklig og kulturell identitet. Målene i programmet følger målene i Demensplan 2015, men skal være tilpasset personer med demens som har samisk språklig og kulturell identitet.
Eldre med innvandrerbakgrunn utgjør fortsatt en liten andel av den totale andelen eldre, men antallet vil øke i de nærmeste årene. Hittil har minoritetsgrupper i noe større grad enn etnisk norske hatt tradisjon for å yte omsorg for sine eldste. Disse mønstrene kan endre seg, og er en faktor som må telle med når en skal planlegge fremtidens omsorgstjenester.
Når alderssammensetningen i minoritetsgruppene endres er det sannsynlig at andelen som utvikler en demenssykdom vil øke i årene som kommer. Kunnskap og engasjement fra ulike kultur- og helseprofesjoner vil bli nødvendig. Det vil særlig bli behov for å finne løsninger på hvordan man kan nå fram med informasjon, utvikle gode modeller for å kunne utrede og diagnostisere og hvordan tjenestetilbudene bør tilrettelegges.
Det finnes svært få studier internasjonalt som belyser livssituasjonen for personer med demens med annen etnisk bakgrunn og deres familie. Vi har heller ingen erfaringer fra andre land å støtte oss til med hensyn til hvordan ikke etnisk grupper skal utredes og følges opp. Vi vet at kognitive tester bør tilpasses den enkeltes utdannelse og kulturbakgrunn, og at helsepersonell som utfører utredningen må ha kulturforståelse. Kulturbetingede kommunikasjonsproblemer kan oppstå selv med tolk til stede.
Helsedirektoratet har gitt Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, NAKMI, i oppdrag å lede et treårig program (2011 - 2014) om personer med innvandrerbakgrunn som utvikler demens.