Helse- og omsorgspersonell har ansvar for å vurdere behovet for å bestille kvalifisert tolk i møte med pasient/bruker som har begrensede norskkunnskaper, og i møte med samiskspråklige, døve, hørselshemmede og døvblinde.
Dessverre vet vi at det generelt i offentlig tjenesteyting, og i helse- og omsorgstjenestene, brukes for lite kvalifisert tolk og at familiemedlemmer, til og med barn, brukes som tolk. Vi vet også at det er mye usikkerhet omkring ansvar for vurdering av behov for tolk og for bestilling og betaling av tolketjenester. Helsedirektoratet har derfor utarbeidet en egen veileder om kommunikasjon via tolk.
Rett til tilrettelagt informasjon
Både helse- og omsorgspersonell og pasienter/brukere vet for lite om muligheten for og viktigheten av å bruke kvalifisert tolk. I verste fall kan mangelfull kommunikasjon føre til feildiagnose, feilbehandling og unødige innleggelser.
Behovet for tolking følger av informasjons- og veiledningsplikten og plikten til å høre partene i en sak. Pasientrettighetsloven fastslår pasientens rett til medvirkning og informasjon i § 3-1 og § 3-2, og pasientens innsynsrett i § 3-5. Lovens forskrifter understreker at «samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemminger» har rett til tilrettelagt kommunikasjon (§11).
Bruk av tolk
Kortversjonen av veilederen gir blant annet en oppsummering på hva som er viktig å tenke på når man skal bruke tolk:
- Bruk Nasjonalt tolkeregister www.tolkeportalen.no for å sikre best mulig kvalifisert tolk.
- Vurder om du kan bruke skjerm- eller telefontolk eller ev NAV Bildetolketjenesten.
- Sørg for at tolken får informasjon om oppdraget i forkant.
- Sett av god tid (minst dobbelt så lang tid hvis tolkingen foregår konsekutivt/sekvensielt) til selve konsultasjonen.