Konvensjonen ble utviklet som et svar på globaliseringen av tobakksepidemien. Konvensjonen representer en betydelig milepæl i folkehelsearbeidet og gir nye rettslige virkemidler for internasjonalt samarbeid om helse.
Bindende avtale og retningslinjer
Selve konvensjonen, eller avtalen, er bindende for de landene som har ratifisert den. I tillegg har alle landene blitt enige om flere retningslinjer som skal være til hjelp for å oppfylle avtalen. Det finnes i dag retningslinjer på følgende områder:
- beskyttelse av folkehelsepolitikken mot tobakksindustriens interesser (artikkel 5.3 i konvensjonen)
- beskyttelse mot passiv røyking (artikkel 5.3 i konvensjonen)
- regulering av innhold i tobakksprodukter (del av retningslinje for artikkel 9 og 10 konvensjonen)
- pakking og merking av tobakksprodukter (artikkel 11 i konvensjonen)
- opplysning og kommunikasjon (artikkel 12 i konvensjonen)
- reklame og markedsføring (artikkel 13 i konvensjonen)
- tobakksavvenning (artikkel 14 i konvensjonen)
Konsekvenser for Norge
Norge var det første landet som ratifiserte konvensjonen i juni 2003 og hadde allerede den gangen en lovgivning som i hovedsak var i overensstemmelse med konvensjonen. Likevel er også vi avhengige av internasjonale avtaler for å kunne stoppe internasjonal tobakksreklame, smugling og ulovlig handel med tobakksprodukter.
Partsmøtet er det styrende organet til WHOs rammekonvensjon om forebygging av tobakksskader. Det neste møtet planlegges i Sør-Korea i november 2012.
Tema
Konvensjonen omfatter tema som bl.a. forbud mot tobakksreklame, minimumskrav for advarselsmerking på tobakkspakkene, tobakksavgifter, finansielt/teknisk samarbeid med utviklingsland og viktigheten av helhetlige tobakksforebyggingsprogrammer.
Tema som reguleres i WHOs rammekonvensjon om forebygging av tobakksskader:
- Tobakksavgifter og pristiltak anerkjennes som viktig i tobakksforebygging
- Befolkningen skal beskyttes mot passiv røyking
- Retningslinjer for testing og måling av innholdet i tobakksprodukter skal utvikles, og landene skal innhente opplysninger fra tobakksindustrien om innholdsstoffene
- Helseadvarsler på tobakkspakkene skal ikke være villedende, og de skal dekke minimum 30 prosent av pakken, gjerne 50 prosent eller mer
- Partene skal gjennomføre informasjonstiltak mot befolkningen
- Det skal innføres omfattende forbud mot tobakksreklame o.l., og land som ikke kan innføre slikt forbud (fordi f.eks. grunnloven ikke tillater det) skal innføre strenge restriksjoner for markedsføring av tobakksvarer
- Det skal motiveres og tilrettelegges for behandling av tobakksavhengighet
- Partene skal gjøre tiltak mot smugling og ulovlig handel og samarbeide internasjonalt om dette
- Salg til mindreårige skal forbys eller begrenses
- Partene kan fremme alternativ og levedyktig virksomhet for tobakksarbeidere og tobakksdyrkere
- Miljøet og folks helse skal beskyttes i forbindelse med dyrking og framstilling av tobakk
- Forskning og overvåkning skal fremmes, med omfattende innsamling av data og rapportering inn til felles databaser
- Spørsmål om ansvar (for f.eks. tobakksindustrien) er en viktig del av tobakkskadeforebyggende arbeid
- Teknisk, vitenskapelig, og juridisk samarbeid er viktig for at landene skal greie å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen
Historikk
Prosessen startet allerede i 1999, og konvensjonen er den første internasjonale avtalen som er framforhandlet under Verdens helseorganisasjon (WHO). Det tok nesten fire år med intense forhandlinger mellom WHOs medlemsland for å få fram et endelig resultat. Initiativet ble tatt av Gro Harlem Brundtland i 1999 og var en merkesak under hele hennes tid som generaldirektør for WHO.
WHOs rammekonvensjon for tobakksforebygging er den første internasjonale avtalen som er framforhandlet under Verdens helseorganisasjon. Den trådte i kraft 27. februar 2005. Den er en av avtalene i FNs historie som er raskest og mest omfattende omfavnet.
Siden tobakkskonvensjonen trådte i kraft 27. februar 2005, har den blitt en av traktatene med høyest tilslutning i FNs historie. Konvensjonen er det første globale legale instrument for å redusere tobakksrelaterte sykdommer og dødsfall.